Seier og nederlag

For en flott tirsdag. Sola skinner og det er faktisk ganske mildt. Det er lite jeg får tid til her, jobb og annet tar tida og jeg er ganske sliten når jeg ikke har andre gjøremål og det er godt å bare lese eller slappe av ellers. Det blir en fin slutt på uka med en tur med nattoget til Trondheim imorgen kveld med tog videre til Levanger, og retur med Richard With til Bergen. Værmeldinga for hurtigruteturen er ikke så bra men det gjør ingenting. Det blir godt å spise god mat, slappe ordentlig av og kose meg med turen langs kysten. Jeg blir aldri mett av sånt.
Skolen fortsetter bra, i alle fall sett fra mitt synspunkt. Timene er morsomme og jeg gleder meg til å treffe ungene. Det var vanskelig for 2 klasse engelsk sist da jeg forsøkte å teste dem i aksentteori. Jeg er ikke sikker på at de har forstått så mye av det men jeg ser ut til å ha stor tabbekvote hos dem slik at jeg har råd til å ta det på min kappe. Jeg må nok rekapitulere som det heter, litt fornetikk er ikke dumt.
Voksenopplæringsklassen byr på større utfordringer enn jeg hadde innbilt meg med en broket forsamling utenlandske statsborgere fra forskjellige kanter av verdenen. Som mine to kolleger som jeg jobber sammen om klassen med opplever, mangler mange av dem grunnleggende kunnskaper som gjør det vanskelig å bygge fagplanen på videre. Det virker som om de har tenkt at dette kurset er en lett måte å få med seg kvalifikasjoner på uten å ha gjennomgått ungdomsskolen først og der tar de dessverre feil. Vi er nødt til å følge planen med vurderinger og innhold som andre elever ville hatt. Det blir vanskelig for enkelte av dem å få ståkarakter og konsekvensene blir ikke hyggelige. Sånn er livet. De har fått dårlig veiledning, ser det ut som.
Og problemene jeg har slitt med i forbindelse med den andre KK gruppe kan bli lettere å håndtere hvis møtet mellom oss lærere resulterer i bedre samarbeid. Det er merkelig at de behandler meg som en slags uvitende, rapende grøftebeboer, det er i hvert fall inntrykket jeg sitter med, selv om jeg tilfeldigvis er plassert sentralt i fagets utvikling. Det er hyggelig og en stor støtte at gruppa mi gir positive tilbakemeldinger og jeg er stadig vekk imponert over hva de både får med seg og hva de produserer.
Stravinsky stykket i koret fortsetter å plage meg. Jeg begynner å oppfatte musikken etter hvert men blir ikke i bedre humør av å synge det. Dirigenten spurte om jeg kunne synge solo. Det er et kompliment, selvsagt, men jeg vet ikke om jeg har lyst. I stedenfor å være negativ, fikk jeg min gode kollega Einar til å prøvesynge også siste lørdag. Han var flink og det kan hende dirigenten foretrekker han for oppgaven. Jeg blir ikke skuffet. Det ble derimot min gode venninne E, som jeg er så glad i, en av fire som meldte seg til prøvesang for sopran solo. En annen var tiltenkt, og ble valgt, av gode grunner, men E var skuffet. Jeg forstår henne. Hennes stemme er fin og hun mestrer stykket uten problem. Men dette er jo ikke stedet å være følelsesmessig berørt av et avslag, Stravinsky er ikke verdt det!! Handel derimot, da ville jeg blitt skuffet hvis en annen bass ble foretrukket. En ambisjon er jo å synge budbringeren i Samson igjen. Moro å stå opp i koret og lire av seg en side flott musikk! Det er greit å ikke ville komme inn som nummer to, spesielt når nummer en ikke har en stemme som er like pen, men dette slaget har E råd til å tape.
Det er et prinsipp som gjelder ellers også. Vi ser utye i verden at prestisje har lett for å være viktigere enn pragmatisk virkelighet og det er altfor mange store problemer som er blitt til fordi noen er redde for å miste ansiktet. Kinas herrer er jo et godt eksempel. Barna der er blitt forgiftet av en morsmelktilsetting som gir dem nyresteiner. Noen er døde. Denne fryktelige hendelsen var kjent av myndighetene før OL men de ville ikke ha dårlig PR om landet før spillene var vel overstått. Det er en merkelig tankegang. Jeg går ut fra at de fleste tenkende mennesker ville fått større respekt for Kinas ledere hadde de tatt affæren med en gang og eventuelt spart familier med spebarn store lidelser. Det er en dårlig sammenligning med våre lokale personlige forhold i et oslokor, men tanken går igjen. Jeg har også måtte lære at det går an å akseptere nederlag fordi det gjør seierene til enda gledeligere opplevelser når de endelig kommer. Verdt å huske på.

I've got the cold in me this evening. It's been wet all day and the weather forecast promises more of the same. The depressing weather is getting med down. The electric fire is on for the first time this autumn and it is dark outside. I mustn't let this get to me but however much I try to think of something else, I feel a bit down. I imagine it's because I have a bit too much to do at the moment. I seem to be teaching all day with hardly a break, and the internet being off line today only added to the extra work I had to put in. It's a strange feeling to feel the muscles in my sides not wanting to lift my body up properly. An early night may well be the answer but it doesn't help if I just wake up at half past one and lie awake thinking of imaginary problems. It's silly really. I am enjoying my job, apart from this lack of civil behaviour on the part of a couple of colleagues and the fact that I have overspent a bit this month, my own fault of course, and what I get up to in my off time is fun as well. I am essentially spoiled and this serves to remind me that however well-off you are, however varied your life is and however successful you imagine things are, you can still get an attack of the downers now and again. This is well worth keeping in mind in dealing with the kids. They can be very up and down too and it is important to be able to sort the malingerers who just play on the situation from the genuine depressives, even though this is a temporary status for them to be in. Support is the thing. If they feel someone is looking out for them, they will feel better. I wonder who is looking out for me? My shoulders are broad, OK, but just every so often it would be nice to just fold up and let someone else take the strain. For a minute or two!
The duckpond of Norwegian politics continues to play its little tricks. I hope the KK class saw Siv Jensen on the news pretending to read an article about cheating in bergen, the story itself is totally uninteresting, while pretending to shake her head in mock disbelief. Pity about the camera angle. She has grown another chin since I spoke to her last, time flies, and her hair is not particularly flattering. This would not make me want to vote for her, it's the party's policies we are voting for I hear you say, but is it? How much do the fake gestures and made-up appearance of these people influence our voting habits? More than we would like to admit, I think. This is a question it would be interesting to pose at school, some time after the challenge of rhetorics is past.
Well, there is nothing worth watching on any of the 150 channels we have on the television. It's a bit dark to do any painting and school work will definitely not improve my mood. The best thing to do is probably pour a small single malt, find a good book and get wrapped up in the covers. I hope I sleep through! Good night!

Tid

Det var det med tid. Når jeg endelig sitter ned for å slappe av, blir det ikke noe særlig skriving her. Men i dag tar jeg meg sammen og forsøker noen linjer.
Å spise en herlig måltid eller lider en landryg og svært smertefull død. Ikke et vanskelig valg i og for seg, men etter en tur i skogen nå med en opplagt og lykkelig Kevin, ønsker jeg jeg kunne mer om sopp. Skogen er full av hva som ser ut til å være sunne skapninger. OK, jeg vet at de knallrøde er giftige. De heter toadstools på engelsk og er opplagt ikke spisere. Men det er så mange andre som ligner hverandre i brune og grå nyanser og jeg liker jo å spise sopp da. To østeuropeiske damer jeg møtte på veien ned så ut til å vite hva de skulle med hver sin bærepåse og et sultent blikk på deling (disse mennesker har jo ikke så mye da,) men jeg våget ikke spørre om det og dessuten, hadde jeg lyst på en kopp kaffe. Så årets sopphøst kommer til å gå forbi, som i fjor.
Det er trist med Newcastle United som enda en gang ser ut til å begå kollektiv harikiri, ikke ved å spise giftig sopp, men ved å miste Kevin Keegan som manager. Han går etter at jævelen Denis Wise, ansatt av en eller annen grunn til å kjøpe og selge spillere, gjør nettopp det slik at King Kev ikke vet hvem han har i stallen. Det er tragisk sett at laget har begynt sesongen ganske bra og alle har store forhåpninger. Denne klubben har det med å ødelegge for seg selv og det er klart og forståelig at fansen ikke finner seg i dette. men hva skal de/vi gjøre? Eieren er tydeligvis ikke helt med og ser ut til å bli styrt av maktsøkende pengegriske sjeler. West Ham ser ut til å samme vei og gode managere som betyr mye for spillet og fanbasisen går fra potensielt gode lag.
Og interessant er det på skolen der KK gruppe jeg underviser produserer flotte ting. Jeg fikk kjeft av ei jente for å avbryte for mye. Hun hadde helt rett. Jeg blir så entusiastisk når elever er så flinke og bidrar så villig. Jeg gleder meg til timene og oppfatter at elevene liker seg og at de lærer noe. Hele vitsen med KK faget er innlæring av teori gjennom aktivitet. Foreløpig lykkes vi og det ser ut til at faget fungerer etter hensikten. Foreldremøtet i klassen min var også en trivelig affære og jeg setter mer og mer pris på makker'n min. Hun er flink og ryddig og jeg begynner å stole på henne. Sånn skal det være.
Vi planlegger juleferien nå og det ser ut som om det blir et leid hus nær Morpeth. Bildene viser alle fasiliteter og det blir hyggelig med John og kjæresten der borte. Newcastle har Liverpool på besøk. Det gjelder for John å snakke med onkelen sin for å få skaffet billetter. Problemet er som alltid å komme over Nordsjøen med Kevin og hvis jeg ikke finner et lasteskip med plass, blir det enda en Europa rundt kjøretur. Ikke så rett fram midt på vinteren men verdt det hvis alt går etter planen.
Været er grått men allikevel tørt. Det begynner å gulne men er fortsatt mildt. Tiden går...