Sorg og savn.

Jeg har nettopp fått melding fra ei venninne jeg ikke kjenner så godt om at hun har mistet mora si og jeg er overraskende berørt og rørt av dette. Det er kanskje ordlyden i meldingen som kom nå men jeg merker en tunghet og en tåre i øyekroken. Dette gjør meg litt urolig og jeg går ut fra at resten av dagen, som lover så godt, får stemningen tilbake på plass. Det har vøært enda en fin tur til Kongsberg med disig luft og sol som lover å stikke fram etter hvert. Mendelssohns Elias er på spilleren i bilen og det er mulig de flotte tonene fra tenorarien i den første delen har påvirket følelsene litt. Hvem vet. Jeg er litt stolt av å kunne oppleve slike følelser men dette kan forstås som skryt så ikke si det til noen.

Litt morsomt at Kjell R hadde Handel på full styrke i bilen sin da han svingte inn til korøvelsen på mandag. Vi er en gjeng med tullinger men vi vet hvordan vi skal kose oss, det er sikkert!

Ryggbehandlingen var hard i går ettermiddag men det har gitt gode resultater og jeg føler meg bra i dag etter en god natts søvn. Onsdager pleier å bety kk på Tinius og i dag er ingen unntak. En av jentene fortalte at det blir mye avbrytelse og uregelmessigheter utover på grunn av prøvedager og lesedager etc. Jeg vet det, selvsagt, men virkeligheten har ikke trengt inn ennå og jeg har ikke den fulle oversikten. Det betyr at presentasjoner, nytt stoff og oppsummeringer må bli ad hoc affærer, som romerne sikkert ikke sa det. Det er vanskelig med planlegging og jeg blir avslørt gang på gang av opplegg og begivenheter jeg ikke har tatt høyde for. Jeg skylder på datasystemet, eller rettere sagt, min manglende fortrolighet med det. Alle planene ligger jo et eller annet sted på skolens sider men selv om jeg vet det er bare et par tastetrykk unna, klarer jeg ikke å få det med meg. Et oppslag over pulten min er tingen, selvsagt. Joda Marte, dette virker helt håpløst, men er faktisk en rutine jeg og flere finner problematisk å bli vant til. Det er litt sånn som lærerrådet, et fenomen som jeg satte stor pris på og for de som ikke husker eller vet, var et månedlig møte der vi tok opp rutiner, planer og i tillegg hadde til dels spennende diskusjoner rundt hva vi holdt på med, både det pedagogiske og det innholdsmessige. Jeg savner dette. Det er ikke det samme som klubbmøter i fagforeningen eller et orienteringsrunde i storfriminuttet en onsdag innimellom fra en hesblesende leder. Det er noe med miljø og en faglig atmosfære som blir borte. Akkurat som i min tid i NRK da vi jobbet tett sammen og pratet med sidemann om det vi holdt på med, er kommunikasjonen nå mellom meg og en skjerm. Det er ikke rart det blir begått horrible feil av og til og at folk lider av både fysiske og psykiske problemer. For ikke å glemme den nye folkesykdommen: stressrelatert ditt og datt. Nei, jeg er overbevisst om at vi ikke går framover når det gjelder kunnskap og arbeidsmetoder. Og at dette nye skal gå forterer er jo bare tøv, beviset ligger i hvor mye lenger det tar meg å rette en bunke innleveringer. Nok om det!

Sorg er en tung sak og jeg er heldig å ha sluppet unna, eller kanskje har jeg vært heldig og håndterte det på en god måte uten å kunne si hva det er. Jeg lar mine tanker vandrer opp i retning av mitt gamle alma mater (nei, jeg tror ikke de sa det heller) og håper det ikke er for tungt i dagene framover.

Some good things happen. too.

Some interesting new music in the choir last night, Durufle's Requiem, which I have vague memories of having done before some time, and Kodaly, not pronounced Kodaly apparently. This is modern, lyrical music in sharp contrast to the rythmical exactitude of my beloved Handel and it looks interesting, if challenging. But that is what this conductor of ours seems to want to do. The choir is definitely developing from strength to strength and I am enjoying singing under a knowledgeable man who knows what he wants to do with this large mass of diverse talent! The Handel Dixit Dominus went surprisingly well and the Norsk Barokk Orkester (!) was absolutely amazing...young people who seemed to be no older than the kids I teach (well, I have to find some sort of word for it) and who produce music of world class quality. A privelege indeed to be able to be part of something like this. The wrinkles of personal stuff which can be a pain in such a complex grouping seem to be ironed out when we sing a concert of high quality, although E's latest behaviour is noted by several friends and they semm to agree that I am ill-done by. But this is no place for such ramblings. The body-snatcher putting his hands on my shoulders the other day was a bit more dramatic and I'm astill at a loss as to why he did it. No, don't even think of asking.

It is early on a Tuesday morning and although the weather is a bit grey, the snow has almost gone from where I spend most of my time and the dogs can get out and really enjoy themselves. Robin seems to learn more every single day and he is developing into a lovely little animal with a great personality. Things are looking good. Kevin avoided the dreaded needle just before Easter and has gained a new lease of life, albeit reduced in tempo. The vet put him on a series of pills aimed at increasing the speed and amount of blood flowing to his brain, a sort of cerebral viagra, and this is supposed to waken him up a bit. We'll see. He is booked on the Hook - Harwich ferry for June at least. Maybe the little fellow will last that long.

And school is a fascinating place to be with my boss A having a problem finding me not too much to do next year at the same time as there is more than enough for me to do. I am not allowed overtime, and I see the point of that, both economically and for my own benefit, but I am not boasting when I say that several kids may be disappointed next year when this senile old g** isn't standing in front of them on the first day of a new term. This is the time of year when we are rushing downhill towards exams and end of term and I definitely feel that I have got too much on my plate. Correcting is an insurmountable problem, the more I do, the less I get done, and the kids deserve better treatment. I suspect this digital correcting system takes much longer than the old red pen and paper way of doing it and I know my eyes and back are suffering from sitting in front of a pc most of my free time.
The work they turn in is sometimes so good that I wonder how I am to evaluate it, particularly in kk, where the intelligent people seem to be enjoying the lessons and show it by producing excellent stuff. This is fun to be part of and I am looking forward to following the course up next year. I think a lot of the pleasure I get out of this is seeing them developing free thought processes and working towards what is really an obvious solution using their own brain-power and not the answers at the back of a book. And the combination of theory and practical use is hitting the target. Great. Alan Bennet's History Boys was a good film about how I believe teaching clever kids should be, it is a pity about the homosexual angle to the plot which I think spoiled the film in many ways. But the essential idea of talking about a subject, introducing material and letting the kids spin it out and discover the angles is definitely a method I enjoyed as a boy and which I feel works well here in Kongsberg. There is something here about empathy, mutual respect, respect for the teacher's knowledge and experience at the same time as showing respect for the kids' ideas and requirements and using a friendly tone throughout. When A says there is a good atmosphere in my lessons, I cannot get a better compliment. It warms the hard old coconut of a heart.

But enough maudlin' sentimentality. Today is a long one with a doctor's appointment at half past three and lots to do before then. Why not put this out noe while it's still fresh?

Det er lenge siden sist jeg var innom her. Påskeferien var etterlengtet og god men jeg føler meg trøtt her jeg sitter på første skoledag i Kongsberg klokka halv åtte. Men selv om det er grått og vått i været, er det blitt vår. Det store treet ute på parkeringen er allerede grønt av blomster og snøen viker overalt. Det er en fin tid, før løvet kommer på trærne men med de fleste syngende trekkfuglene på plass.
Jeg har brukt muye av ferien foran pc'en med retting, lærerens forbannelse. Jeg begynner å synes at digital retting er en uting. Det går saktere og krever mer konsentrasjon enn gammeldags rødpenn på papir. Jeg blir sliten og får vondt i hodet. Hvor lenge blir det før reaksjonen melder seg? Det er vanskelig å be elevene bruke papir nå og det betyr utskrift. Så mye mer styr! Jeg er allikevel ikke ferdig med det jeg skulle ta meg av og samvittigheten plager meg, som så ofte før.
Bøkene som ble foreslått av Randi F og anbefalt av diverse damer i udir viser seg å være ganske ubrukelig i skolesammenheng. Jeg hadde håpet på et verk som kunne brukes i annen klasse engelsk men den kinesiske forfatteren som begynte så bra med dårlig engelsk når hun kommer til London og hennes versjon av Complete English Breakfast i et lurvete hotell drevet av arabere skle av og begynte å skrive om vibratorer og selvhjelp for tenåringsjenter. Absolutt ikke noe jeg kunne ta i et klasserom og be elevene lese. Går det an å redigere? Vet ikke. Jeg tror ikke Randi og de andre har lest den, for å være helt ærlig. Så der gikk en dag...og jeg har ennå ikke funnet ei bok jeg har lyst til å ta i klassen. Animal Farm?
Det ble besøk på Hamar også. Et hyggelig bekjentskap men det er spørs om det blir noe mer enn det. Det er fior langt og vi har det for travelt.
Og nå må jeg finne fram stoffet til voksenopplæringsgruppa. De skal lage en muntlig presentasjon og trenger hjelp. Tilbake etterpå...hvis tida strekker til.
.................................................................................
Som den ikke gjorde og dette innlegget lukter så muggent etter langtidslagring at det burde ute i frisk luft snarest.