Sportlov

For en flott lyd. Mennesker ute klokka sju om morgenen som skraper gjenstridig is av bilruter. En glede for en som vet at han ikke skal kjøre som han pleier til den utmerkede arbeidsplassen sin, Kongsberg videregående skole, avdeling Mauritz Hansen. Det er vinterferie, eller sportlov, som M sier det. Vi skal ha ei uke sammen med hundene og forsøke å finne et eller annet sted å gå med dem. Snømengdene gjør at det er til og med umulig å komme rundt blokka og det blir begrensninger på alt. En tur langs elva i Drammen er omtrent det som går an. Jeg har litt lyst til å finne fram skiene. Nordbykollen og Bragernesåsen ser nydelige ut nå sett fra leiligheten med en rosa sol som skinner fra en nesten klar himmel. Oslofolket som hadde vinterferien forrige uke har nok trukket det lengste (eller er det kortest?) strået når det gjelder dårlig vær. Godt. Men å gå på ski med to hunder, en gammel og nesten blind, den andre valp og totalt uten styring, er hverken moro eller trygt. Og å motta kjeft fra andre skiløpere, fortjent eller ikke, gjør at avgjørelsen er tatt. Det blir godt å se bakken igjen etter så mange uker med hvit underlag. Det er mildere i dag og forhåpentligvis har det snødd fra seg for denne vinteren.
Slumdog vant 8 Oscar statuetter. Ikke noe jeg ellers bryr meg om annet enn for å le av dumme takketaler, men det er verdt å minne leseskarene om at denne kk lærer så potensialen for flere uker siden og (takk igjen O. Ch.) viste filmen i klassen lenge før den kom på kinoen. Den fungerte bra til oppgave...og til Oscar. Sånt noe er artig å oppleve og viser enda en gang at lærebok med samlinger av materiale aldri kommer til å erstatte et oppdatert og aktuelt kildebruk. Det fordrer årvåkenhet og at hjernen er alltid innstilt på hva som kan brukes i en time. Men det er vel derfor jeg er lærer.
Og derfor jeg har fulgt den siste meningsløse dekningen av Jade Goody. Hun er jo dødsdømt på grunn av kreft og fordi hun utmerket seg som en særlig rasistisk og ignorant deltaker på Big Brother, blir det full oppmerksomhet rundt hennes skjebne, tragisk enn den er. Ikke misforstå meg, jeg synes det er ille at hun må gjennomgå en slik ende til et liv, hvem synes det er morsomt? Men nyhetsformidlerne har gått fullstendig amok i å fortelle alle de minste detaljene fra hennes bryllup med en eller annen mann (faktisk)og dette har vært toppsaken i helgen. Jeg blir direkte forbannet når vi vet at det skjer mye mer av både viktige og alvorlige, for ikke å nevne morsomme nyheter i verden. Vi er tvangsmatet dette tøvet. Og jeg tror det er dette folk vil ha. Sky har i hvertfall brukt mye tid på det og programledere kommer med små innsmett om hvor tragisk og tåredryppende det hele er for å gjøre det liksom mer aktuelt som personifisert sak. Det er motbydelighet i nyhetsform. Gi meg nyheter, ikke personer som ikke har noe å fortelle.
I kveld drar jeg inn til Oslo og deltar i korøvelse. God musikk for tida og en dyktig dirigent som skaper mye fint. Es eiendommelige oppførsel, jeg oppfatter henne som både flåsete og tom akkurat nå, gjør at jeg er glad det ikke ble noe mellom oss den gangen. Hun virker å mangler både dybde og empati, kvaliteter jeg setter høyt. Dette blir demonstrert av V, som alltid har tid og interesse for andre som har det tøffere enn seg selv og som har det vanskelig for tida. Men dette kommer ikke i veien for medfølelse og medtanke for kolleger. Det er godt å se at ungdommen fremdeles har flotte egenskaper som jeg setter stor pris på. Det virker som om dette er en del av genene våres, for å bruke en slitt men hipp sammenligning. Du lærer ikke medfølelse og menneskelig hensyn med alderen, liksom.
Det er vanskelig å skrive blog med en liten cocker i fanget. Jeg gir meg. Robin vinner. Ikke en vanskelig avgjørelse.

All you don't need is lurv.

It places demands on quality when you see that someone has decided that these ramblings are worth following for some obscure reason I couldn't possibly fathom, and that people, both friends and kids at school ask for more. What on earth is there about what I put down here that can possible be worth following? The old adage "get a life" springs to mind, but please don't answer the question. Sometimes it is best not to know the answer.
There has been a lot of talk about love, sex and relationships in my English second year. They have produced oral presentations loosely based on the reality telly concept and although most of them are too short, there is a remarkable amount of very good English lying about waiting to be harnessed in a sensible way. But I mentioned sex, and you dear reader are thinking, "so get on with it then". I will probably disappoint you because I have no intention of talking about sex in a public domain like this one. But love is permitted. Being of the decidedly older generation, and feeling it more and more as I learn more and more about what these kids get up to in their spare time, I see how little our attitudes and opoinions about love have changed. This is reassuring of course, some people say that youngsters are more cynical than we used to be, partly due to easily available contraception, looser morals advocated on the television and cinema, and a general debilitating of society generally. Hearing my "lill'darlin's" with their reality telly talks has demonstrated that I am wrong to think like that, at least to a large extent. The kids seem to think just like we did...and still do. The value of self respect is still prized, and even though Elin and Marita were pushed to define the difference between "whore" and "slut", something I had trouble grasping, I understood that we could still talk the same language and agreed on the main principles involved. Interesting. And the fact that they could talk about this with a supposedly old fart like teacher is a compliment I suppose. At least I like to think so.
But all this got me to thinking of all the scars these kids will get in their love lives as the years go by and this is where the difference lies. The emotions are the same, but the older we get, the more we learn from the experiences, not so pleasant most of them, that we are put through by this strange emotion called love. It hits everybody...no-one gets away with not being hurt or rejected...or hurting or rejecting, which can be just as difficult to get over. The thing about being older is that you know it is going to happen, like thunder following lightening, and you just have to bend down, take cover, and wait for it to wash over you and leave you high and dry, with yet another scar. This jumble of metaphors just goes to show how complex this business is. Believe me. I've been there! The Knut Hamsun anniversary would normally interest me about as much as the lottery numbers in the Czech Republic, but because an old flame is one of the organisers at the National Library, I watched the news reports on the television last night with more than usual attention. Didn't see her though. But then, when I think about it, I haven't seen her for eleven years and who knows what she looks like? Not everyone stays the same like I do. It would be nice to have a coffee or something but I suspect it would all be very embarrassing. After all, the factors involved in a close relationship with a member of the opposite sex (in my case anyway) are factors you don't normally air in public. What else did we talk about and do, anyway? I can't remember. There is a moral to this somewhere and I don't think it belongs in a blog.
And all this lies in the future for these kids I enjoy spending a couple of hours with every day. They haven't lived the time-span necessary to be able to look back with fond memories, stroking the figurative emotional scars which gave so much pain at the time but which are almost a comfort to feel today. Are you reading this? Then take the advice of an old geezer!

Into the unknown.

I don't know what it is, but I am all into this "let's be nice to each other, manners can be fun, show a bit of empathy" thing at the moment. And the paradoxical thing is that it frustrates me, makes me irritable and annoyed, and of course this leads me to behave in exactly the way I deplore in people around me. So I must have cracked it. The poor manners I experience in this country are caused by frustration and irritation caused by poor manners. I suppose there is a logic in this somewhere, god knows where.
This morning's lesson in kk went surprisingly well after a short sermon on behaviour and the consequences of poor ditto. The kids seemed to enjoy what we were doing and there were one or two sparks of genius from some of the more conscious of them. The Cetewayo picture was a specially good example of the Sherlock Holmes method and I must keep that one by for another time. Maybe a test in semiotics would be a suitable occasion to see the good king again.
And of course I got another parking fine, the third this year. It is getting expensive to teach down at Tinius Olsen. The parking card must have slid out of view and the resident cross between a Gestapo prison officer and a bald-headed vulture stooped down on the car putting the papwerwork under the windscreen wiper, discreetly folded (thank-you) for all to see. There is no point in complaining. Anyway, who is interested? Just the people who want my money, I suppose.
The news of the Saab bankruptcy is difficult to swallow. The Swedish government is against a bail-out, surely a wrong decision. If anything is iconically Swedish abroad, it must be the quality and design which is inherent in this product. OK, they have apparently never made money while in GM ownership, and I would have thought that this must be a golden opportunity for the Swedish state to use EU funds to reinvest in something which must be regarded a thing of the future. But no. It looks as if my relationship with a car which has given several million miles of reliable and safe motoring at home and overseas, is to come to an end. The big question has to be, what now? By the way, what if Volvo or Eriksson go the same way. Will the government be equally principled in its refusal to put up the cash? We'll soon have the chance to see.

Det demrer for noen, tror jeg.

Jeg forstår elevene når de sier de er trøtte. I dag er jeg i et slags spøkelsestilværelse, jeg vet jeg er kommet trygt på jobben og at timene er forberedte men jeg føler jeg er i en drøm. Ikke noe mareritt, bare en tilstand der jeg ikke kjenner ordentlig mine omgivelser. Jeg håper dette bedrer seg når det blir lyst. Det hjelper for hver dag som går, forresten, lyset kommer tilbake tidligere og tidligere for hver dag og dette er en av de flotte tingene ved å bo i Norge (joda, det finnes faktisk!) Trettheten er nok på grunn av korøvelsen i Oslo i går kveld. Det ble litt sent og det var ny musikk, det første store korverk skrevet i Norge...på tysk javel, men litt spesielt for det. Ikke vanskelig å synge men uten riktige briller ble det en anstrengende kveld. Dirigenten la merke til at jeg ikke hadde det så bra. S satte i bilen hjem til Drammen og kommenterte det og det er hyggelig at han ser. Jeg blåste jo i det men dette er enda et eksempel på det jeg har på hjerte for tiden. Det koster så lite å bry seg og gir så mye.

Det er en kjedelig tid i norske nyheter for tida og jeg aner ikke hvordan rapporten jeg sender over til avisa i London skal se ut. Er livet virkelig så innholdsløst her i landet? Eller er det noe konkurspreget over nyhetsformidlere som ikke klarer å finne saker som engasjerer folk? At SV må ut av regjeringssamarbeidet ved et eventuelt dårlig valgresultat var toppsaken men kan ikke tas alvorlig som toppsak vel? Det blir for fantasiløst, synes jeg. Kambodiarettssakene mot Røde Khmer ledere er absolutt mer gripende og Ole Torp i NRK hadde en god sak om det. Men det er ikke norske nyheter. Det må være en del nordmenn av litt rødere avstøpning som vrir seg litt i sine trange trusene når de husker hvordan de støttet ivrig opp om dette folkeesperimentet som drepte minst to millioner uskyldige mennesker. Og noen sier vi ikke skal kritisere kulturer som ikke er like "bra" som våres. Hvordan går det an å sitte på hendene på denne måten? Neste skritt er jo å bli en AKP'er av 70 talls støpning og uttrykke støtte og forståelse for folkemord i "menneskehetens ånd". Toleranse er vel og bra men må ikke bli en unnskyldning for ikke å mene at noe er riktig eller galt. Denne tanken kommer selvsagt ut av en interessant samtale med to elever i går og slike stunder gleder en gammel lærer som tror at intelligensen døde ut for 20 år siden. Det er godt å ta feil...enda en gang.

Spre litt kjærlighet

Det er 14 februar, kaldt ute men peisevarmt inne. Robinvalpen virker å ha glemt hva det betyr å ikke tisse på stuegulvet og er blitt ekspert i å tisse når vi ikke ser han. Allikevel lærte han å komme løpende på fløytekommando i dag. Utrolig kjapp og dette er lovende for senere. 14 februar betyr gammel og ny kjærlighet, minner, litt såre og noen fine, og en kjempehyggelig melding fra en person som har lyktes i å holde seg anonym. Jeg tror ikke jeg ødelegger stemningen med å slite meg ut i å oppdage hvem det er. Koselig sånn. Og litt morsomt at det er en eller annen derute som bryr seg. Jeg er nemlig mer og mer lei folk som ikke bryr seg og hadde et lite utbrudd på polet i morges da den femten år gamle jenta bak kassa sa "tre hundre og femti" og ellers ignorerte meg fullstendig. Ett lite smil, en hyggelig kommentar er alt som må til for å skape en positiv stemning men nei...flere og flere av disse østlendingene gidder ikke ofre så mye som en hei. Det blir deprimerende å omgås slike mennesker. Jeg merker dette på skolen også, at enkelte kolleger ikke hilser, er uhøflige og avvisende, og de virker å ha det best i eget selskap. Jeg vil ikke si jeg er mer hyggelig eller positiv enn noen andre i omgangskretsen min men jeg ser hvordan jeg blir møtt av elever. Det er en varme og en smilende tone som jeg er priviligert å kunne være gjenstand for, noe jeg vet disse "saklige" og tørre surpromper (er det riktig norsk? Tviler på det men jeg like sure promper bedre enn pomper av en eller annen grunn.) ikke opplever. Livet blir så mye lettere enn ellers bare folk er litt hyggelige. Forskjellen mellom nord-øst England og mine norske omgivelsene er slående. Men det holder med dette. Hvorfor ødelegge kvelden med sure observasjoner?
Det er triste nyheter fra Newcastle...igjen. Manager Joe F***ing Kinnear (JFK) er under kniven med hjerteoperasjon og han deltar vel ikke mer hos oss i år. Gudene vet hva klubben skal finne på. En eier som ikke ønsker å eie klubben, en eks-manager (King Kev) som saksøker klubben for flere millioner for urettmessig å ha mistet jobben, og jeg støtter han fullt og helt, og en direktør (Dennis Wise) som virker å ha en negativ Midas hånd over alt han gjør. Og alle de skadene da...! Det er vanskelig å ha en svart og hvit skjorte på seg for tida. Vi kan bare håpe de karrer til seg tilstrekkelig med poeng slik at de ikke sklir ned til våren.
Nei, dette blir for deprimerende. Hva med litt kjærlighet da folkens? Valentine gjelder for alle, ikke sant?

Cold balls

Well, Robin has learned to stop producing a huge crap at a quarter to two in the morning. Progress. He is a sweet little dog who knows how to melt a stony heart. I must put up a picture of him on here.
It's been an interesting couple of days following Norwegian politics...what is important today everybody? Well, it's all about whether they should allow policewoman to wear the hijab, (is that what this is called?) A well-meaning way to encourage muslim women to join the police is countered by a wish to keep the police neutral and representative of the Norwegian state. The minister involved, a boyish looking young slip of a lad who is called Knut Storberget realised too late that this is a very contentious issue which it is wise not to have an opinion about. His problem is that he has had an opinion which he clearly regrets. His blustering and denial are on the humorous side of rediculous. It's always fun to watch people in power wriggle and duck and dive like a red deer in car headlights.
Once again, my kk class impresses with interest and intellectual ability. Øivind Dahl's cultural filter is simple enough but the ramifications it represents are endless. The kids seem to understand this and today's lesson was a pleasure to be a part of. Their interpretation of Slum Dog Millionaire seen through cultural filters has been an eye-opener for me. Well done kids!!
And the sun is shining...at last. It is noticeable how much lighter it has got since Christmas and despite the temperature being cold enough to freeze the proverbial gonads off a brass primate, things are going in the right direction. I bet Storberget's balls feel pinched at the moment.