Sportlov

For en flott lyd. Mennesker ute klokka sju om morgenen som skraper gjenstridig is av bilruter. En glede for en som vet at han ikke skal kjøre som han pleier til den utmerkede arbeidsplassen sin, Kongsberg videregående skole, avdeling Mauritz Hansen. Det er vinterferie, eller sportlov, som M sier det. Vi skal ha ei uke sammen med hundene og forsøke å finne et eller annet sted å gå med dem. Snømengdene gjør at det er til og med umulig å komme rundt blokka og det blir begrensninger på alt. En tur langs elva i Drammen er omtrent det som går an. Jeg har litt lyst til å finne fram skiene. Nordbykollen og Bragernesåsen ser nydelige ut nå sett fra leiligheten med en rosa sol som skinner fra en nesten klar himmel. Oslofolket som hadde vinterferien forrige uke har nok trukket det lengste (eller er det kortest?) strået når det gjelder dårlig vær. Godt. Men å gå på ski med to hunder, en gammel og nesten blind, den andre valp og totalt uten styring, er hverken moro eller trygt. Og å motta kjeft fra andre skiløpere, fortjent eller ikke, gjør at avgjørelsen er tatt. Det blir godt å se bakken igjen etter så mange uker med hvit underlag. Det er mildere i dag og forhåpentligvis har det snødd fra seg for denne vinteren.
Slumdog vant 8 Oscar statuetter. Ikke noe jeg ellers bryr meg om annet enn for å le av dumme takketaler, men det er verdt å minne leseskarene om at denne kk lærer så potensialen for flere uker siden og (takk igjen O. Ch.) viste filmen i klassen lenge før den kom på kinoen. Den fungerte bra til oppgave...og til Oscar. Sånt noe er artig å oppleve og viser enda en gang at lærebok med samlinger av materiale aldri kommer til å erstatte et oppdatert og aktuelt kildebruk. Det fordrer årvåkenhet og at hjernen er alltid innstilt på hva som kan brukes i en time. Men det er vel derfor jeg er lærer.
Og derfor jeg har fulgt den siste meningsløse dekningen av Jade Goody. Hun er jo dødsdømt på grunn av kreft og fordi hun utmerket seg som en særlig rasistisk og ignorant deltaker på Big Brother, blir det full oppmerksomhet rundt hennes skjebne, tragisk enn den er. Ikke misforstå meg, jeg synes det er ille at hun må gjennomgå en slik ende til et liv, hvem synes det er morsomt? Men nyhetsformidlerne har gått fullstendig amok i å fortelle alle de minste detaljene fra hennes bryllup med en eller annen mann (faktisk)og dette har vært toppsaken i helgen. Jeg blir direkte forbannet når vi vet at det skjer mye mer av både viktige og alvorlige, for ikke å nevne morsomme nyheter i verden. Vi er tvangsmatet dette tøvet. Og jeg tror det er dette folk vil ha. Sky har i hvertfall brukt mye tid på det og programledere kommer med små innsmett om hvor tragisk og tåredryppende det hele er for å gjøre det liksom mer aktuelt som personifisert sak. Det er motbydelighet i nyhetsform. Gi meg nyheter, ikke personer som ikke har noe å fortelle.
I kveld drar jeg inn til Oslo og deltar i korøvelse. God musikk for tida og en dyktig dirigent som skaper mye fint. Es eiendommelige oppførsel, jeg oppfatter henne som både flåsete og tom akkurat nå, gjør at jeg er glad det ikke ble noe mellom oss den gangen. Hun virker å mangler både dybde og empati, kvaliteter jeg setter høyt. Dette blir demonstrert av V, som alltid har tid og interesse for andre som har det tøffere enn seg selv og som har det vanskelig for tida. Men dette kommer ikke i veien for medfølelse og medtanke for kolleger. Det er godt å se at ungdommen fremdeles har flotte egenskaper som jeg setter stor pris på. Det virker som om dette er en del av genene våres, for å bruke en slitt men hipp sammenligning. Du lærer ikke medfølelse og menneskelig hensyn med alderen, liksom.
Det er vanskelig å skrive blog med en liten cocker i fanget. Jeg gir meg. Robin vinner. Ikke en vanskelig avgjørelse.