Likegyldighet

Vi er midt oppe i konserttid igjen i Cæciliaforeningen, Händel denne gangen, og flott musikk. Det er mye som skjer, nemndmøter torsdag og fredag, konserten hele helgen og fagforeningsmøte på Hønefoss mandag og tirsdag. Jeg er sliten og ryggen min er vond etter å ha falt på isen og nå midt i en kiropraktor/massasje/nåler behandling som hjelper mye men er vanskelig.
Jeg kom på at vennskap er noe vi priser for lavt. Dette ble tema fordi jeg merker hvor lite interessert E er i hva jeg holder på med og dette understreker hvor lite dybde var i den personen. Jeg satset mye på å være engasjert i hva vedkommende var opptatt av, kunsthistorie, kultur, Italia, litt familie greier osv og jeg vet at det var verdsatt. Men å ikke ha evnen til å vise gjensidig interesse er giften som drepte det vennskapsforholdet der stein død. Nå er hei hei litt meningsløst og hvordan har du det enda tommere. Dette er i grell kontrast til mitt forhold til min basskollega K som stiller spørsmål, reagerer på hva jeg forteller og kommer med kommentarer. Han forstår hva dette går ut på. Kommunikasjon er noe som skal skape noe nytt, har vi funnet ut i KK klassen min i Kongsberg. Likegyldighet er giftig og skaper grunnhet, mistenksomhet og ulyst. Dette gjelder også mitt forhold til et par kolleger på jobben min der problemer med å snakke sammen er påfallende. Atmosfæren blir negativ og destruktiv. Jeg spør meg selv om jeg er ansvarlig men finner ut at jeg er det også, fordi jeg ikke er likegyldig. Det skal være en feil å reagere. "Gi blaffen, ikke bry deg om sånn eller sånn" er rådet jeg får fra mine gode venner og det er jo klokt å ikke ta innover seg manglende interesse, intelligens eller engasjement. Allikevel, fordi jeg er et engasjert menneske, reagerer jeg negativt på slik oppførsel og det gjennomsyrer min måte å reagere på og følgene blir selvsagt bare verre. En nedbrytende kjedereaksjon.
Men for guds skyld, sola skinner, bikkjene skal ut i skogen og jeg gleder meg veldig til en flott konsert med et orkester, Det norske Barokkorkester, som spiller Händel som om musikken var skrevet i går. Fantastisk!

Retro fredag 13.

I dag sier kalenderen at ett eller annet må gå galt. Så langt har det ikke skjedd noe. Sola forsøker å titte fram men det er mye snø. Når ser vi en grønn plen i år? Jeg har et par minutter før jeg må inn og holde muntlig høringer i klassen min. Som alltid er de mer enn godt nok forberedt. Jeg ser for meg overtrente skiløpere som ikke klarer konkurransen. Jeg håper virkelig de klarer å slappe litt av men frykter at datoen gjelder for et par av dem. Ja ja, de lærer jo noe av det om ikke annet enn at livet er faktisk ikke bare skole.
...................................................................................
Og det var den gangen. Nå har ei uke gått og ulykka kom ikke fredag 13. men mandag 16da jeg ramlet på isen hjemme. Nå er det piller, fysio og kiropraktor og ganske mye smerter. Spesielt når jeg driver med instruerte øvelser som får meg til å se ut som en operasanger som tar imot applaus mens jeg ligger på siden. Men denne legen her ved skolen som er ny for meg har tatt meg alvorlig og det skjer noe. Det er uvant og jeg har ikke annet enn godt å si om dem. Neste time er tirsdag og jeg tenkte jeg skulle ta med et par esker for å ha noe å samle bitene i etter behandlingen.
Tre dager på rad har jeg hørt en svarttrost inne i skogen klokka 5 om morgenen. Det er ikke lyst og kjempekaldt og hva den fuglen finner i matveien kan ikke være stort. Men for en optimist. Svarttrosten synger jo så flott, derfor har jeg den som ringetone, og det er det beste signalet jeg vet om om en kommende vår. Lyset er jo der nå og det er mildt i været om dagen slik at snøen er på vikende front stort sett overalt. Men det var minus 6 i dag tidlig da. Svarttrosten har kanskje fått melding om enda bedre vær og han lyser opp tilværelsen for meg.
I dag er kk faget på timeplanen og jeg har spist litt smertestillende slik at jeg bør kunne oppføre meg hyggelig og positivt. Det er spørs om hvor mange av elevene møter. Etter å ha sløyfet et par timer pga av ryggskaden, har de lett for å huske hvilken dag det er og hva for fag og lærer de skal ha.
Må gå. Vi sees!

Søndagsro

Det er søndagskveld og jeg så månen og et par stjerner nettopp. Det er kanskje ikke første gangen snøen stopper siden vi fikk Robin i hus men det kan ikke være langt i fra. Så mye snø, og nå er det våt slapps overalt. Robin vokser og er blitt flink til å komme på fløyte eller kommando. Sitter og venter gjør han også. Hvis det ikke er noe som er mer spennende å finne på da.
Garasjetaket måtte måkes. Jeg tok det i går, tidlig på morgenen og trodde hjerteinnfarktet var bare et øyeblikk unna. Men det gikk bra bortsett fra at ryggen er totalt ødelagt. Det blir ei stund før jeg kan rette meg opp uten å stønne og det er ved sånne anledninger alderen melder seg. Men det er godt å se at taket er ryddet for snø og at mange andre har mye mer enn jeg har!
Det var morsomt med Drammensfilmen, en liten lesejobb fredag der jeg tjener bra og blir verdsatt av oppdragsgiveren. Det var en film som selger byen med alle de opplagte bildene fra stranden, torget og Union. Hva er en film om Drammen uten Ypsilonbrua? Og med en engelsk stemme tett inntil mikrofonen, intimiteten og nærhet! Javel, det er det de vil ha. Og jeg synes selv det hørtes bra ut.
Begge bikkjene ligger på gulvet og drømmer foran peisen. Varmt og lunt inne, et glass single malt på stuebordet og piping og beinslag ut i tomme lufta. De er artige dyr, Kevin og Robin. Løper videre i søvnen. Bare synd at Kevin er såpass blind at han er begrenset når vi er ute. Snart er det leggemegtid. Mandag er ofte en lang dag og det er viktig med z'ene, som jeg forteller ungene på skolen. De har forresten meldt mer snø. Flott.

Jeg så lyset!

...og endelig så jeg lys på himmelen i det jeg kjørte gjennom rundkjøringen ved Haug. Det går allikevel oppover. Som en dykker som holder på å måtte åpne de sviende lungene sine for saltvann på vei opp mot en aldrikommerden overflate, kommer lysere tider. En ting er snøen, en deprimerende hvit teppe over landskapet. Den er i alle fall ren her og ikke møkkete og full av griseri som jeg pleier å opplever den i hovedstaden. Jeg savnet ikke osloturen i går kveld. Nei...lyset betyr jo alt og det er ikke lenge til sola står der klokka seks, veiene er tørre, skogen er åpen for oss alle sammen og vi er ute av denne lange vintertunnelen. De må selvsagt forsøke å utsette gleden ved å legge inn en times forskyvning på klokka snart, selvsagt. Men det klarer vi!
En kjempemorsom stand-up komiker Mike McIntyre på NRK 3 i går kveld fra Apollo i London. Jeg fikk ikke tak i navnet hans men Jo Brand hadde styringen og som vanlig, var hun grov i kjeften, morsom på sin egen fetite bekostning og ga meg noe å le av. Selve stjernen var gos på det som denne sjangeren er til for å gjøre, observere vanlige dagligdagse ting og gi en personlig vri. Motbydeligheter om å nyse slimete snørr utover mens han er på fest var godt gjort. Jeg må forsøke å finne lenker til han. Det var godt med en latter, jeg synes det er tungt for tiden.
Det virker som om elevene har det tungt også. Gårsdagens engelsk i 2. klassen var som å røre i syrup. De gjør jo det de skal, men det tar sååååå lang tid og dermed blir det kjedelig. I hvert fall for meg. Og et par av dem begynner å bli litt frekk. Det er dumt når jeg må stoppe opp og be dem om å tenke på hva de sier. Det ødelegger en stemning jeg føler har tatt lang tid å få etablert og det er sårende når det er elebver jeg setter spesielt pris på og som jeg har forsøkt å gjøre det lille ekstra for. Men de er jo fortsatt barn på en måte, og noen mennesker blir aldri mer enn det de er på noen områder forstår jeg etter hvert. Jeg har selv stoppet opp i min utvikling er det sikkert noen som hevder, med rette. Men på hvilket område? Aner ikke. Jeg håper lysere tider betyr lysere sinn og at dette jeg merker nå blir en vinter 2009 dsak som blir glemt til våren. Det er ofte slik.
Min egne klasse derimot blomstrer og dette bare viser hvordan vi lærere opplever hverdagen som variert og givende. Et priviligert yrke.

A week of frustrations

Yet another Monday morning and everything seems to be against me this morning. A bad night's sleep followed by the ordinary routine of going out with the dogs at a quarter to five, wading through even more snow and generally getting washed and dressed. After a snowy drive in a lovely clean car, to be met with closed doors because they have put in new locks but not given us any keys. You couldn't make it up.
But more seriously, the "holiday" is over and I feel more tired and wacked out than before. And one or two events in the news and at home have added to the feeling that life isn't necessarily just a laugh a minute. The programme from Panorama screened on NRK 2 last week about pedigree dog breeding in the UK brought tears to my eyes. Several breeds, as we know, have been bred so intensivelty and to such a rediculous standard that they cannot live normal lives. Bassets, Bulldogs and Alsatians with no hips are the obvious examples. I also knew that King Charles' Spaniels had problems with skulls being too small, but the pictures of a poor mite lying on a sitting room floor in agony because of intense headache caused by a brain being too large for its cranium made me reach for my hanky. And the woman breeder who won a show with a lovely dog proved to be carrying this condition lying to the camera about how many litters it had sires just made me see red. I know Robin is clear of anything like that, but Kevin has had trouble with closed tear ducts, and cockers have problems with their eyes. I Kevin's case, this is easily dealt with. The immorality of the Kennel Club who say they are there to breed out such phenomena but turn a blind eye to this sort of thing just makes me not want to be part of an environment like that, in Britain or in Norway. I smiled when Mary Wade said Crufts was corrupt. Now I think she was putting it diplomatically.
And now it is Monday evening and I am going to have an early night. I haven't felt so worn out for as long as I can remember. But some things are sent to cheer us up. Robin did a large poo on the floor of the teachers' common room at school this morning. Only Marcelli saw it and he laughed as much as I did. Then Robin asked to go out to the toilet this afternoon. That puppy is learning fast! No choir tonight after having to do another job this evening. Or as my first years would say "I am not singing in the choir this evening". So right I'm not. And I am probably not missed either. Fair enough. I just hope the weather turns warmer soon. I'm sick and tired (yes, that word again) of this eternal snow and cold. Two expeditions are going to polar areas as we speak. Why bother? Southern Norway is closer and has a lot more snow on offer than the South Pole. At least it seems that way.