Hjem igjen.

Er hjemme etter ei uke på Santorini, for tredje gang og det var fint. Varmt i sjøen, god mat og drikke og hyggelige mennesker gjør at greske øyer blir bare mer og mer tiltrekkende. Bortsett fra myggene da. De er bittesmå men ansiktet mitt er solbrunt med masse små kviselignende kuler. Jeg ser ut som om jeg har en eller annen smittsom sjukdom menn får etter besøk på lumske steder i det fjerne østen. Jeg har også deltatt i det greske valget, i alle fall i diverse barer på øya. Det er lett å komme i prat med mennesker der, spesielt litt vekk fra turiststimen og det er morsomt å krangle med folk om ting jeg ikke har peiling på. Men hvorfor jeg må herme etter deres måte å snakke engelsk på skjønner jeg ikke. You take the piss? Well, to be honest, yes.
Batteriene er ladet og jeg ser den norske mørke vinteren (ordstilling her?) i møte med et smil. Og det skal bare mangler. Vi har det godt her i landet sammenlignet med mange jeg har sett og har pratet med. En ting er å ha sol og varme, men glass i vinduene, en trygg bil og litt penger å bruke på det lille ekstra kunne vært bra også. Santorini er et spennende sted. En aktiv vulkan og greier og jeg tror høydepunktet for meg må være dagsturen ute i kalderen til to små lavaøyer. Den ene var ganske stor, ca 300 meter høy og har eksistert i bare (!) 500 år. Der skjer ting fort. Båten tar oss til den andre og jeg var første mann ute i da ca 100 mennesker svømte inn til de varme kildene. Det luktet svovel og alt var gult.
Strendene er ikke særlig bra men det ene stedet der jeg svømte i sjøen holdt for meg Hook Bar var et vennlig sted med 60 og 70 talls låter sent på kvelden men hvorfor thailandske ungdom skal patruljere og spørre hele tiden om jeg vil ha massasje er bare irriterende.
Mandagskveld er korøvelse og selv om dagen har vært lang, dro jeg innover. Dirigenten er flink og hyggelig men jeg har problemer med å få med meg denne musikken. Motivasjonen er ikke på topp, selv om gode venner oppmuntrer og hjelper med moralen.
Nei, stimulansen og utfordringen finner jeg som alltid på skolen der elevene er positive og krevende. Det blir interessant med besøk i min 3. klasse fra FA, generalkonsulen i Madagascar. Temaet er jo kulturforskjeller og det høye nivået enkelte av elevene har nådd når det gjelder dette stoffet lover en god samtale på torsdag. Jeg gleder meg og det gir meg lyst til å spille mer på mine kontakter i slike sammenhenger.
Nå er det sent og senga venter, både på meg og på Robin, som har tatt til seg kjøkkenbenken som soveplass. Ulovlig egentlig, og det vet han, men så lenge han ikke går på de andre møblene og ikke gjør skade ellers, ser jeg mellom mine solbrente fingre. Han er godt selskap men på en annen måte enn gamle Kevin. Jeg savner han.

Å vekke minner.

Det er en givende tid i jobbsammenheng og jeg gleder meg til neste uke når det er sommerferieerstatningstur til Santorini. Og det blir besøk fra Norges representant i Mali og Madagascar uken etter ferien. Gleder meg til det også. Koret i går kveld, en hyggelig øvelse blant gode venner. Det var ekstra overraskende å bli praiet av doktor E som ville fortelle at hun skulle en lengre tur til India og være lege der. Kunne hun få e-mail adressa mi? Selvsagt. Og jeg ser kk muligheter der også. Den andre E'en så tafatt og trøtt ut. Jeg synes synd på henne, sikkert uten grunn, men da jeg måtte stoppe for henne på fotgjengerfeltet etterpå, så hun direkte pjuskete og lei seg ut. Ballen ligger definitivt hos henne vet hun selv, men det er spørs om jeg gidder slå den tilbake over nettet hvis den, i mot formodning, blir slått over i min retning. Det er merkelig hvordan følelser virker hos oss mennesker og jeg ser ungene på skolen lettere eller tyngre omslynget, det blir verre til våren, og vet at de kommer til å oppleve skuffelser, sorg og uforståelige situasjoner. Stakkars!! I dette tilfelle går årene veldig fort forbi og kvinner i en viss alder merker det mye tydeligere enn mannfolkene gjør, liker jeg å innbille meg.
Minnene fra en misbrukt ungdomstid kom flommende tilbake i går kveld i bilen hjem. En Abba cd vekket bilder av andre bilturer da Abba var aktuell første gang på slutten av sytti årene. Jeg husker da jeg haiket mellom Kragerø og Hamar på regelmessig måte før motorveiene ble til og bilene var hva dagens generasjon ville kallet veteranbiler. Jeg ble plukket opp utenfor Kløfta og kjørte opp til Hamar i en Folkvogn Beetle med Abba på full styrke ut fra en kassettspiller i dæsjen. Mørkt og kaldt, minnene har tydeligvis ligget bak der et eller annet sted for å bli gjenopplivet av en låt på cd spilleren i Saaben i mørket i går kveld. Og da kommer alle de andre turene jeg har kjørt ganske ofte, til og fra Rotterdam, Kiruna/Jokkmokk, opp og ned England, for det meste om natta, alene og med dempet lys i bilen og musikk av en eller an sort på anlegget. Bergen til Drammen i snøstorm over fjellet, nedover Romsdalen i månelys eller i Yorkshire på A1 ned eller opp mellom London og Newcastle. Det har vært mange mil, mye musikk og massevis av sovende minner.
Gamle venner fra NRK tiden er alltid hyggelig å ha kontakt med, ikke minst Marina T som jobber nå på UiO og trenger hjelp med en stemme til en infofilm om universitet. Den jobben tar jeg jo, selv om pengene ikke er så allverdens. Det begynner å bli en del år tilbake til da jeg pendlet inn til Marienlyst hver dag og jobbet med flinke mennesker i en levende redaksjon. Vi hadde ikke blitt skikkelig pc styrt da og folk hadde tid til å se sidelengs og prater sammen om saker istedenfor å bare stirre på pc'en og drive solospill med reportasjene. Verdien av å prate sammen virker å falle bort etterhvert og jeg skylder på pc samfunnet. Et verktøy erstatter en kultur. Det kan ikke bare være bra.
Tida renner ut. Min pc må sjekkes av datagutta fordi jeg får dårlig radiosignal på den. Og det er enda flere timer å ta før jeg peker bilen østover. Hva med hårklipp i dag? Dumt med hvit rand rundt ansiktet når jeg klipper meg etter santorinitur. Og optimisten regner med sol hver dag...

Pludring på en fin kveld som denne...

For en nydelig dag, niende i niende null ni, bursdag til broren min og et par elever, og sola skinner, temperaturen er 24' med føhnvind fra fjellene og resten av uka er en lek. Jeg fikk båten til klubben ferdig i ettermiddag, navn til formannen behørig skrevet på rumpa og en stygg farge gjort enda verre med møkk og rust plassert forsiktig men "tilfeldig". Jeg tror den ble bra. Håper gutta mener det samme.
Det var oppmuntrende å høre enkelte kommentarer i min tredje klasse om Fremskrittspartiets forenkling av politikken. Billig bensin vil vi ha, men de raserer samfunnet hvis de kommmer til makta. Jeg har vært forsiktig med å ikke antyde meninger i timene, jeg må ikke bli stemplet som politisk, men det virker som om det er unødvendig. Men for all del, de må jo stemme som de vil, jeg har jo ikke stemmerett uansett og kan klage på tilværelsen så mye jeg vil men risikerer å bli sendt hjem! E har vært tøff og bestilt tur til Kanariøyne midt i november. Hun fant billigbillett på nettet og slo til. Den dama blir en håndfull for en eller annen mann en gang men hun viser selvstendighet og samtidig omsorg for sine nærmeste. Hun vet jeg vet hun vet at hun kan gjøre som hun vil hos meg i timene mine men det går en grense som hun spiller på til fullkommenhet.
Og mens jeg sitter og skuer utover Drammen fra vinduet her, kommer jeg på at jeg må være i Oslo ganske mye neste uke. Jeg gruer meg. Den byen byr meg imot etter hvert og det var ikke et savn at jeg ikke var der gjennom hele sommerferien. Mandag er det kor, og en engstelig dirigent som er redd for at han fornærmet meg med en kommentar...dette er ikke jeg vant til, det er jo det motsatte som er vanlig. Jeg har forsikret om at det er fritt fram med spydigheter fra ham, bare han kan ta imot mine i retur. Han dro fran Schütz siste mandag. Endelig noe som er sangbart, vanskelig men melodisk. Det blir moro med denne avvekslingen. Og så er det overnatting fra tirsdag til onsdag på Grand i embets medfør heter det. Om vurdering og nemndarbeid. Jeg gjesper allerede.
Santorinituren nærmer seg og jeg gleder meg. Det blir godt med varmt sjøvann, en iskald øl på Hook's Bar og det at jeg kjenner øya såpass godt og slipper å måtte finne ut av allting. Det blir som med E, lader opp batteriene etter en dårlig sommer slik at den lange mørke vinteren blir lettere å komme igjennom. Etter hvert som årene går, merker jeg mer og mer hvor slitsomt det er å være i Skandinavia mellom oktober og mars. Kulda er ikke noe problem, men mørke morgener og tidlige kvelder koster energi og går på overskuddet løs.
Dette innlegget er bare pludder, men jeg kan ikke holde på med sakligheter og vesentligheter hele tida. Og forøvrig har jeg glemt hvordan jeg skal laste opp bilder og lenker her-og jeg gidder ikke sette meg inn i det akkurat nå. Så hvis dette er kjedelig lesing, er det det da.

Vote? For what?

Newcastle are top of the league. OK, the season has just started but to beat Leicester with no recognised front men is an achievement which says something about the character of the side. And it makes me feel good.
It's raining again today, nothing new there, but at least it's warm and it was fun to see Per Carsten's three month old setter puppy playing with Robin on the grass by the river. Pity it will be covered in snow in a couple of months.
The election campaign goes on, ignored by a lot of people I sspect, including me. Not having a vote makes it easy, and the parties...so many of them...make a lot of noise about not very much. It is all very confusing and reminds me of the "keep your eye on the ball" maxim. What do they stand for rather than what are they promising. There must be a democratic problem with a system which lets parties promise anything their imagination can think up well knowing that they need not follow it up if they gain power. The election decides very little, it is the talking between the parties who make up a majority which is the power bit. Senterparti makes a lot of noise about extirminating wolves and can feel safe because everybody knows that is what they have to say and they will never be in a position to do anything about it. Posturing is one thing, position is everything. Kristin Halvorsen's promise to abolish poverty which she has been forced to retract and apologise for is a stupid example, stupid in the sense that it was a stupid thing to promise. Like "we will all go to heaven when we die if we vote SV". Even in government, she did nothing to abolish poverty. Happy birthday tomorrow Kristin, I was born a few years before you but we share our birthday. No, I'm looking forward to the General Election in Britrin due in the Spring. You vote for a party and if they win, you get what you voted for. Anfd Mr Brown will be getting the order of the boot I very much hope!!

Off the rails in two weeks' time?

Det ble sent i går kveld men jernbaneklubben er bestandig trivelig. Da Tommy hadde pakket ned seks svære amerikanske diesellok med dertilhørende(!) lyd på flere hundre desibelsstyrke, klarte vi andre å kunne fortelle de vanlige gode grovisene og siste sladder om litt av hvert mens togene kjørte realistisk rundt. Jeg er nå alvorlig bitt av HOm basillen og Rhätische Bahn. Det ser ut som om det blir tur der nede i mai og jeg har til og med funnet ut at jeg kan faktisk kjøre et tog...kjøre i engelsktolkning av å holde i spakene og kjøre, et tog fra St Moritz til Tirano over Bernina passet. Det koster ca kr 4500! men blir et minne for livet. Jeg må nok bestille dette med en gang. Det er sikkert en masse rare mennesker som også har lyst til å gjøre dette og det blir dumt å måtte vike plass for en tysk nerd med en øyenbryn som bestilte for fen år siden. Det kan bli spennende.
Godt å se NL som fortalte at kona holdt på å miste et barn i fødsel. Flere timer, mye riving av kjøtt og masse blod senere, kom ungen men den trenger fysioterapi for en armskade, forsto jeg. Ellers var alt bra. Dette er tøft og viser hvor sårbare vi er i dette moderne samfunnet der alle tror at livet er noe trygt og forutsigbart men tenker ikke over skjørheten vi hører så lite om men som spøker i hverdagen hele tida. Min egen bilulykke for ti år siden er et annet godt eksempel og jeg har fortsatt lett for å bli vekket av skrekkbilder fra den gangen.
Jeg har tenkt å svømme nå i matfriminutt og...nå er dt unnagjort og det er kveld og jeg er glad for at jeg svømte selv om jeg kjenner det i armene. Dette må jeg forsøke å få til oftere.
Det er snart valg i dette landet og jeg må innrømme at det bærer preg av antiklimaks for mitt vedkommende. Jeg har jo ikke stemmerett men det virker egentlig likegyldig på meg hvem som vinner. FrP er jo det eneste virkelige alternativet til det sittende regime. Høyre virker å ha mest lyst på å søle vekk alle de gode mulighetene de har og driver med tåpelige utspill om skolen og helsereformer. Kristin Halvorsen, som virker utrolig arrogant, måtte bite i det sure eplet og beklager utsagn om fattigdom og uttryddelse av den. Hun har av og til problemer med forbindelseslinjene mellom hjernen og munnen, et problem jeg forstår men tror er under en viss styring. At vi deler bursdag med Vietnams nasjonaldag fk onsdag er kanskje en indirekt forklaring. Hadde jeg hadde kunnet stemme, ville jeg vært i tvil om hvem som skulle få æren av å få den. Vi har det bra for tida, og joda, Ap er full av selvviktige duster a la Sylvia Brustad og han Vardøfyren som sitter på kontoret til Jens, glemmer hans navn antagelig fordi whiskyen begynner å tære på hjernecellene, men Ap virker å holder landet på et støtt kurs, mot hva gjenstår jo å se. Nei, det er vel best å reservere retten til å uttale seg om dette til jeg er blant venner og spare stemmen til et mye viktigere valg neste år når en viss Brown skal sparkes ut i det ytterste mørket med litt hjelp av et kryss fra meg.
KK3 timene i dag var fenominalt bra og jeg er enda en gang imponert over hva denne ungdommen får til. Det gleder meg og gjør det verdt anstrengelsene. Takk.

Get a Life

Velkommen tilbake hører jeg fra høyt og lavt rundt omkring. OK, dette har ikke vært prioritert i sommer og jeg kan vel skryte av at jeg har et liv og trenger ikke sitte foran pc'en for å finne et liv heller. Men, popular demand etc tvinger meg til å fortsette! Og rutinene er snart tibake i de gode, gamle, kjente formene igjen. Sommerferien er gudskjelov over, den verste jeg kan huske med svinifluensa bekreftet av helsefolk, elendig vær, og Robin i asyl fordi passet hans ikke stemte med reglene til byråkratene i England. Ei uke på Santorini i slutten av september blir godt og branner til side, temperaturen i Aten har ikke vært under 30' hele sommeren. Det blir herlig med tærne i et varmt Ægeerhavet.
Koret begynte igjen i går kveld og jeg var usosial og holdt meg til mine, det er rart å fortsatt oppleve en tråkketpå følelse i forhold til E som var der i all sin prakt og ignorert meg helt. OK. Godt med Sv Å som jeg kan prate smalspormodelljernbane sammen med mellom bassøktene. Musikken vi holder på med er særdeles uinspirerende: Kodaly og Durufle. Det blir en suppete suppe av toner vi finner av og til og selv om jeg oppfatter verdien i musikken, opplever jeg ikke de store eller morsomme høyder. Men dette må da være bra fordi det gir min musikk enda mer verdi og valør.
Det har blitt noen gleder innimellom. Endelig fast stilling var en av dem, fremdeles uten skriftlig bekreftelse men la gå, at dirigent S trives i ny jobb på St Hallvard og at dottera har det bra i Manchester. Tøft gjort for en utenlandsk trettenåring men hun virker motstandsdyktig til og med mot Manchester. Og å møte elevene igjen er kjempehyggelig. De gir jobben mening og utfordrer meg hele tida. Jeg merker at hjernecellene må arbeide overtid men at kunnskapene mine holder fortsatt mål. Sånn skal det være.
Robin er også en glede. En liten hund som lover kolossalt mye. Han kommer med en gang på fløytesignal og virker så glad. Det er stor forskjell mellom han og Kevin selv om hukommelsen kan ta feil. Bare å se en hale som logrer ustanselig er utrolig oppmuntrende. Robin virker å ha selvtillit og nysgjerrighet på plass og er bare til for å glede herren sin. Og det er meg!!
Jeg ble opprørt over NRKs reportasje om pelsdyrnæringen. Sma inneburete dyr med manglende kroppsdeler som må oppleve forferdelige smerter. Bøndene virker å gi blaffen og myndighetene likeså. Når skal vi slutte med denne meningsløse barbaritet i motens navn? Vi trenger ikke plage så mange små dyr bare for at gamle damer på Frogner i Oslo kan bruke en pelskåpe et par ganger hver vinter når de pusler rundt på saltstrødde gater hvis de ser et snøfnugg eller to. Men hva kan vi gjøre? Ei kampanje på Facebook? En bombe under statsrådens bil? Penger til Dyrenes Rettigheter eller hva de heter? Det er meningsløse slag i lufta men det må kunne gå an å stoppe dette egoistiske fenomenet.
Ingen her forstår det men Englands seier over Australia i The Ashes er stort. Cricket blir ledd av her. Av mennesker som ikke vet bedre og bare latterliggjør noe mange andre mennesker setter stor pris på. Det er nesten sånn at jeg har lyst til å abonnere på Sky Sports 1 for å kunne se kampene live. Men så hører jeg stemmene, "Get a life". Ja vel.

Fortsatt tankefull

Snart slutt, men fremdeles noen papirbesvarelser å vurdere før turen til Trondheim på torsdag. De kom lovlig sent, synes jeg, mine sendte jeg avgårde til annen sensorene som oppgave nummer en. Men det er liten vits i å klage. Været er bra, det regner når jeg må være inne men sola skinner når jeg er ute, nesten som ordene i en førtitalls filmmelodi. Så i dag er en blanding av å møte på skolen, sensurere, dra hjem for å ta i mot kunengelsktalende polakker som skal monterere bredbånd og nytt TV anlegg før jeg drar ned til studio i Drammen for å lese inn på sparket kommentarer til en Kongsberg film jeg ikke kjenner noe til, det hele avrundet med sesongens siste korøvelse. Det blir en del å høre fra lørdagens hagefest hos Stig som jeg ikke var på. Mye retting og et ønske om ikke å se den mystiske E ligger til grunn for fraværet og jeg savnet ikke turen inn til Oslo.
Jeg er fortsatt kjempeglad for prestasjonene til mine kjære kk elever på muntlig eksamen i forrige uke. Det var veldig bra på mange måter og jeg er stolt av innsatsen de la inn og karakterene som ble delt ut...fortjent, vel å merke. Det kan heller ikke ignoreres at opplegget jeg har kjørt har vært krevende men ser ut til å ha vært stort sett riktig i forhold til planen, elevenes interesse og det faglige utbyttet. Det som er aller mest givende for meg må være måten enkelte elever trekker inn annen teori på, ting jeg bare henviser til eller viser lenker til, som elevene har fulgt opp, lest og forstått, for å bruke i en relevant sammenheng. Det er utrolig lærerrikt og arbeidsteknikken de viser de behersker er lovende for neste år. OK, jeg har mange brukbare ideer og vet hvor jeg vil med dette, men det er elevenes fortjeneste at de tilegner seg så mye kvalifisert kunnskap på en så bra måte. Jeg gleder meg til kk3, spesielt etter å ha rettet disse eksamensoppgaver fra rundt omkring i landet som viser at mine beste elever er fullt på høyde med de beste jeg har sett på nasjonalt nivå. Det må være en måte vi kan utnytte dette på senere slik at elevene er med på å produsere ett eller annet og kan få følelse av at faget ikke bare er teori men er relatert til den virkelige verdenen. Ideene melder seg nok, jeg håper vi kan få noe til etter ferien.
Det er ennå en del å få unna før jeg kan pakke bilen, sette Robin i buret og kjøre av gårde. Passet er å hente på ambassaden men ellers er alle papirene for meg og bikkja på plass. Det blir en del formaliteter og det koster en del penger, men en sommertur til hjemlandet er viktig, ikke minst for å kunne oppleve at jeg er mer eller mindre normal allikevel. Jo, det er hyggelige mennesker her også, men det er slitsomt å bestandig måtte skilte med at "jeg, (fortinnsvis en annen jeg er sammen med ) han er utlending, han bare fleiper". Å kunne være naturlig og vennlig, uten den kulturelle forklaringen eller unnskyldningen, er godt. Øyvind Dahl har nok noe å si om dette. Og jeg blir ikke kvitt følelsen av å ha blitt tråkket på av E, hvem nå det mennesket er. Det å åpne seg og bli lurt utpå av en person som tydeligvis ikke forstår hva vennskap betyr er noe jeg har opplevd før og blir offer for igjen. Det er ikke de konkrete tingene eller handlingene alene som gjør et vennskap til noe meningsfylt, men sammenhengen mellom det intenderte og det faktiske (KK teori her!) som former virkeligheten. Med andre ord, det virker flåsete og tomt når fine ord ikke blir fulgt opp av positiv handling. Og når dette skjer bare i en retning slik at mottakeren (som egentlig er senderen, eller giveren (Mauss, 1956)) blir resultatet en utnytting av mottakeren. Jeg føler meg tråkket på. Det er lite interessant med meldinger om å være "sivilisert" osv. Det blir bare tøvete. Det beste er å ikke ha kontakt hvis kontakten ikke er ærlig ment eller har gode hensikter. Så sommerferien i England med dertilhørende annen aktivitet enn det daglige er av det gode. Påtråkketfølelsen blir borte etter hvert som andre mennesker og opplegg kommer på dagsordenen. Denne følelsen opplever jeg av og til i forhold til elever også, og jeg vet de ikke har til hensikt å såre eller tilsidesette meg. Men jeg forventer kanskje at min rolle er større enn den virkelig er for disse menneskene. Mine gode hensikter som koster en del blir ikke sett som viktig. Dette kan være sårende. Jo eldre jeg blir, dess mer ser jeg at jeg må ta et par skritt tilbake av og til og ikke ta meg nær av slikt. Det er ikke ment sånn og jeg sårer bare meg selv hvis jeg dvele ved det. Men andre menneskes grunnhet (er dette et ord?), kanskje tankeløshet er for ladet, kan være vanskelig å forstå og fordøye. Og der kommer følelsen av å være utnyttet inn. Jeg ser cockeransiktet for meg nå.
Dette ble veldig tungt og reflekterer ikke hvordan jeg opplever hverdagen for tiden. Egentlig, er det godt å være meg og oppleve alle de positive tingene som hender. Jeg tror jeg skal satse på dem nå, og bare jeg får unna denne uka her uten å glemme noe viktig eller såre noen med en ubetenksomhet, går det bra. Sånn har vi det vel?

Nearly there

And if anybody has been wondering where I have been, well 16 hour days is one explanation. But with only one week left before the summer break, the light at the end of the tunnel is almost blinding. High points and low points? Let's start with the latter. Kevin was put down a couple of weeks ago. Senility and blindness forced this decision on me and I miss the old fellow. Robin is fine and does his best to fill the gap but Kev was there through the bad times and you cannot just forget that. Work has weighed me down and my back has been troublesome. But half an hour in a Swedish car made in Trollhättan normally sorts it out. My conscience has been plaguing me too, as far as evaluation and correcting are concerned. Too much correcting and too little feedback. I just hope I can organise things better next year.
But the good side must start with yesterday's KK oral examwhere I only say I was impressed and proud of the kids and what they did. One disappointment, OK, but you can't stand with your hands in your pockets and mumble. I would be hard preesed to do as well as the three sixes that were given and they all did themselves and the school proud. I don't know if the understand my feelings which are that a day like that makes a lot of hard work very worth while. And nothing else. It promises well for the third year.
All this activity, and there has been enough of it elsewhere too, has put the personal life on hold a bit which I noticed when a correspondent I have had decided there was no future in it and ended an interesting line of communication. Pity, but priorities are like that. I don't enjoy life any less anyway. And I will give M that...there was serious intent there which I wasn't interested in, and a demonstration of depth of character on a different level to the shallow nothingness exhibited by E who I miss but know I am lucky to not have anything to do with. E is shallow, at least in relation to me, and shallowness must be, as I have mentioned before, an enemy of good relationships. When you don't care particularly and don't show respect or consideration, you cannot complain if you feel ignored. A cup of coffee put in your hand when you come to work early in the morning is an example of a small thing which means a lot and I do muy best to show an interest. I think it pays dividends and relationships are much stronger and lacking in the superficiality I despise.
Don't think I have nothing to do. Evaluating KK written exams is top of the agenda now. Better get back to it now.

Communicatus interruptus

Lenge siden sist? Javel. Men jeg får ikke lønna for å pusle her og rettebunken blir heller ikke mindre. Jeg har for mye å gjøre og dser ingen hensikt i å gi elevene mer å gjøre før sommerferien når det er så mye som må rettes og kommenteres. Jeg hører at enkelte kolleger gir oppgaver og forteller elevene at dem leveres inn men blir ikke vurdert. Dette forstår jeg simpelthen ikke. Øving gjør mester, heter det, men dette er bare tull, og elevene ser det, selvsagt.

Men det viktigste er Newcastle Uniteds seier i går kveld over Boro. Nå ser det mye lysere ut framover og hvis vi klarer å skaffe et par tre poeng til, berger vi plassen og kan glede oss til et nytt år med topp fotball. Det er noe spesielt å følge et lag som roter det så skikkelig til for seg selv, ikke spillere men administrasjon, og som klarer å fikse tingene til slutt. Jeg må innrømme en liten tåre i øyekroken ved kampslutt, spesielt da 50000 mennesker ropte på Shearer. Å støtte et lag som Man Utd må være kjedelig og følelsesløst. Og det ser vi på tilhengerne. Men du verden, de var gode mot City sist, og det går ikke an å kritisere laget som sådann.

Sola skinner og det er fint. Jeg kler meg i lyse farger, de ligger tilfeldigvis øverst i skapet, og ser mørke flekker midt på magen. Robin er nødt til å slutte med å hoppe opp når han hilser. Han er fortsatt glad og positiv, jeg har ennå ikke måtte skremme han og personligheten hans er utrolig bra. Men Kevin lever på lånt tid, tror jeg, han er helt frisk i kroppen men hodet virker å ha stengt av alle funksjonene. Han er nesten blind og dette gjør han forvirret og ulydig. Han får en ide og holder seg til den uansett og dette gjør at han er upålitelig. Rart. Han har vært en meget god og veloppdratt hund. Dette er vanskelig og selv om jeg vet at det blir problematisk å reise med begge hundene til England til ferien, har jeg ikke lyst til å "ta" han, som det så pent heter. Men det begynner å bli uunngåeøig.

Og til noe helt annet. Paven er i Israel for tiden. Dette virker så meningsløst. Alt han eventuelt sier er feil og Hans Irrelevans ser ut til å ha utspilt sin rolle som påvikende stemme i verdenssammenheng. Slik som med toppen i de ortodokse kirkene eller i den anglikanske kirken, ser det ut som om han snakker til de som allerede er med men at de store mengder mennesker som trenger kristendom, eller katolisisme, føler seg holdt utenfor. Å forby bruk av prevensjon er meningsløst i dag, og pjatt om fred i Midtøsten er nettopp det, pjatt. Israel og palestinerne har demonstrert at de ikke ser fred som en løsning og at Sri Lankametoden er den eneste som virker. Men å slakte ned et folk er liksom ikke god stil. Allikevel preiker paven om at holocaustfornektere har tatt feil eller har misforstått eller ikke vet nok eller hva det nå var han forsøkte seg på.

Tiden går, jeg må legger dette ned og komme meg over til voksenopplæringsgruppen. Der er det hyggelig å være og de setter pris på timene. Bra det.

Sorg og savn.

Jeg har nettopp fått melding fra ei venninne jeg ikke kjenner så godt om at hun har mistet mora si og jeg er overraskende berørt og rørt av dette. Det er kanskje ordlyden i meldingen som kom nå men jeg merker en tunghet og en tåre i øyekroken. Dette gjør meg litt urolig og jeg går ut fra at resten av dagen, som lover så godt, får stemningen tilbake på plass. Det har vøært enda en fin tur til Kongsberg med disig luft og sol som lover å stikke fram etter hvert. Mendelssohns Elias er på spilleren i bilen og det er mulig de flotte tonene fra tenorarien i den første delen har påvirket følelsene litt. Hvem vet. Jeg er litt stolt av å kunne oppleve slike følelser men dette kan forstås som skryt så ikke si det til noen.

Litt morsomt at Kjell R hadde Handel på full styrke i bilen sin da han svingte inn til korøvelsen på mandag. Vi er en gjeng med tullinger men vi vet hvordan vi skal kose oss, det er sikkert!

Ryggbehandlingen var hard i går ettermiddag men det har gitt gode resultater og jeg føler meg bra i dag etter en god natts søvn. Onsdager pleier å bety kk på Tinius og i dag er ingen unntak. En av jentene fortalte at det blir mye avbrytelse og uregelmessigheter utover på grunn av prøvedager og lesedager etc. Jeg vet det, selvsagt, men virkeligheten har ikke trengt inn ennå og jeg har ikke den fulle oversikten. Det betyr at presentasjoner, nytt stoff og oppsummeringer må bli ad hoc affærer, som romerne sikkert ikke sa det. Det er vanskelig med planlegging og jeg blir avslørt gang på gang av opplegg og begivenheter jeg ikke har tatt høyde for. Jeg skylder på datasystemet, eller rettere sagt, min manglende fortrolighet med det. Alle planene ligger jo et eller annet sted på skolens sider men selv om jeg vet det er bare et par tastetrykk unna, klarer jeg ikke å få det med meg. Et oppslag over pulten min er tingen, selvsagt. Joda Marte, dette virker helt håpløst, men er faktisk en rutine jeg og flere finner problematisk å bli vant til. Det er litt sånn som lærerrådet, et fenomen som jeg satte stor pris på og for de som ikke husker eller vet, var et månedlig møte der vi tok opp rutiner, planer og i tillegg hadde til dels spennende diskusjoner rundt hva vi holdt på med, både det pedagogiske og det innholdsmessige. Jeg savner dette. Det er ikke det samme som klubbmøter i fagforeningen eller et orienteringsrunde i storfriminuttet en onsdag innimellom fra en hesblesende leder. Det er noe med miljø og en faglig atmosfære som blir borte. Akkurat som i min tid i NRK da vi jobbet tett sammen og pratet med sidemann om det vi holdt på med, er kommunikasjonen nå mellom meg og en skjerm. Det er ikke rart det blir begått horrible feil av og til og at folk lider av både fysiske og psykiske problemer. For ikke å glemme den nye folkesykdommen: stressrelatert ditt og datt. Nei, jeg er overbevisst om at vi ikke går framover når det gjelder kunnskap og arbeidsmetoder. Og at dette nye skal gå forterer er jo bare tøv, beviset ligger i hvor mye lenger det tar meg å rette en bunke innleveringer. Nok om det!

Sorg er en tung sak og jeg er heldig å ha sluppet unna, eller kanskje har jeg vært heldig og håndterte det på en god måte uten å kunne si hva det er. Jeg lar mine tanker vandrer opp i retning av mitt gamle alma mater (nei, jeg tror ikke de sa det heller) og håper det ikke er for tungt i dagene framover.

Some good things happen. too.

Some interesting new music in the choir last night, Durufle's Requiem, which I have vague memories of having done before some time, and Kodaly, not pronounced Kodaly apparently. This is modern, lyrical music in sharp contrast to the rythmical exactitude of my beloved Handel and it looks interesting, if challenging. But that is what this conductor of ours seems to want to do. The choir is definitely developing from strength to strength and I am enjoying singing under a knowledgeable man who knows what he wants to do with this large mass of diverse talent! The Handel Dixit Dominus went surprisingly well and the Norsk Barokk Orkester (!) was absolutely amazing...young people who seemed to be no older than the kids I teach (well, I have to find some sort of word for it) and who produce music of world class quality. A privelege indeed to be able to be part of something like this. The wrinkles of personal stuff which can be a pain in such a complex grouping seem to be ironed out when we sing a concert of high quality, although E's latest behaviour is noted by several friends and they semm to agree that I am ill-done by. But this is no place for such ramblings. The body-snatcher putting his hands on my shoulders the other day was a bit more dramatic and I'm astill at a loss as to why he did it. No, don't even think of asking.

It is early on a Tuesday morning and although the weather is a bit grey, the snow has almost gone from where I spend most of my time and the dogs can get out and really enjoy themselves. Robin seems to learn more every single day and he is developing into a lovely little animal with a great personality. Things are looking good. Kevin avoided the dreaded needle just before Easter and has gained a new lease of life, albeit reduced in tempo. The vet put him on a series of pills aimed at increasing the speed and amount of blood flowing to his brain, a sort of cerebral viagra, and this is supposed to waken him up a bit. We'll see. He is booked on the Hook - Harwich ferry for June at least. Maybe the little fellow will last that long.

And school is a fascinating place to be with my boss A having a problem finding me not too much to do next year at the same time as there is more than enough for me to do. I am not allowed overtime, and I see the point of that, both economically and for my own benefit, but I am not boasting when I say that several kids may be disappointed next year when this senile old g** isn't standing in front of them on the first day of a new term. This is the time of year when we are rushing downhill towards exams and end of term and I definitely feel that I have got too much on my plate. Correcting is an insurmountable problem, the more I do, the less I get done, and the kids deserve better treatment. I suspect this digital correcting system takes much longer than the old red pen and paper way of doing it and I know my eyes and back are suffering from sitting in front of a pc most of my free time.
The work they turn in is sometimes so good that I wonder how I am to evaluate it, particularly in kk, where the intelligent people seem to be enjoying the lessons and show it by producing excellent stuff. This is fun to be part of and I am looking forward to following the course up next year. I think a lot of the pleasure I get out of this is seeing them developing free thought processes and working towards what is really an obvious solution using their own brain-power and not the answers at the back of a book. And the combination of theory and practical use is hitting the target. Great. Alan Bennet's History Boys was a good film about how I believe teaching clever kids should be, it is a pity about the homosexual angle to the plot which I think spoiled the film in many ways. But the essential idea of talking about a subject, introducing material and letting the kids spin it out and discover the angles is definitely a method I enjoyed as a boy and which I feel works well here in Kongsberg. There is something here about empathy, mutual respect, respect for the teacher's knowledge and experience at the same time as showing respect for the kids' ideas and requirements and using a friendly tone throughout. When A says there is a good atmosphere in my lessons, I cannot get a better compliment. It warms the hard old coconut of a heart.

But enough maudlin' sentimentality. Today is a long one with a doctor's appointment at half past three and lots to do before then. Why not put this out noe while it's still fresh?

Det er lenge siden sist jeg var innom her. Påskeferien var etterlengtet og god men jeg føler meg trøtt her jeg sitter på første skoledag i Kongsberg klokka halv åtte. Men selv om det er grått og vått i været, er det blitt vår. Det store treet ute på parkeringen er allerede grønt av blomster og snøen viker overalt. Det er en fin tid, før løvet kommer på trærne men med de fleste syngende trekkfuglene på plass.
Jeg har brukt muye av ferien foran pc'en med retting, lærerens forbannelse. Jeg begynner å synes at digital retting er en uting. Det går saktere og krever mer konsentrasjon enn gammeldags rødpenn på papir. Jeg blir sliten og får vondt i hodet. Hvor lenge blir det før reaksjonen melder seg? Det er vanskelig å be elevene bruke papir nå og det betyr utskrift. Så mye mer styr! Jeg er allikevel ikke ferdig med det jeg skulle ta meg av og samvittigheten plager meg, som så ofte før.
Bøkene som ble foreslått av Randi F og anbefalt av diverse damer i udir viser seg å være ganske ubrukelig i skolesammenheng. Jeg hadde håpet på et verk som kunne brukes i annen klasse engelsk men den kinesiske forfatteren som begynte så bra med dårlig engelsk når hun kommer til London og hennes versjon av Complete English Breakfast i et lurvete hotell drevet av arabere skle av og begynte å skrive om vibratorer og selvhjelp for tenåringsjenter. Absolutt ikke noe jeg kunne ta i et klasserom og be elevene lese. Går det an å redigere? Vet ikke. Jeg tror ikke Randi og de andre har lest den, for å være helt ærlig. Så der gikk en dag...og jeg har ennå ikke funnet ei bok jeg har lyst til å ta i klassen. Animal Farm?
Det ble besøk på Hamar også. Et hyggelig bekjentskap men det er spørs om det blir noe mer enn det. Det er fior langt og vi har det for travelt.
Og nå må jeg finne fram stoffet til voksenopplæringsgruppa. De skal lage en muntlig presentasjon og trenger hjelp. Tilbake etterpå...hvis tida strekker til.
.................................................................................
Som den ikke gjorde og dette innlegget lukter så muggent etter langtidslagring at det burde ute i frisk luft snarest.

Likegyldighet

Vi er midt oppe i konserttid igjen i Cæciliaforeningen, Händel denne gangen, og flott musikk. Det er mye som skjer, nemndmøter torsdag og fredag, konserten hele helgen og fagforeningsmøte på Hønefoss mandag og tirsdag. Jeg er sliten og ryggen min er vond etter å ha falt på isen og nå midt i en kiropraktor/massasje/nåler behandling som hjelper mye men er vanskelig.
Jeg kom på at vennskap er noe vi priser for lavt. Dette ble tema fordi jeg merker hvor lite interessert E er i hva jeg holder på med og dette understreker hvor lite dybde var i den personen. Jeg satset mye på å være engasjert i hva vedkommende var opptatt av, kunsthistorie, kultur, Italia, litt familie greier osv og jeg vet at det var verdsatt. Men å ikke ha evnen til å vise gjensidig interesse er giften som drepte det vennskapsforholdet der stein død. Nå er hei hei litt meningsløst og hvordan har du det enda tommere. Dette er i grell kontrast til mitt forhold til min basskollega K som stiller spørsmål, reagerer på hva jeg forteller og kommer med kommentarer. Han forstår hva dette går ut på. Kommunikasjon er noe som skal skape noe nytt, har vi funnet ut i KK klassen min i Kongsberg. Likegyldighet er giftig og skaper grunnhet, mistenksomhet og ulyst. Dette gjelder også mitt forhold til et par kolleger på jobben min der problemer med å snakke sammen er påfallende. Atmosfæren blir negativ og destruktiv. Jeg spør meg selv om jeg er ansvarlig men finner ut at jeg er det også, fordi jeg ikke er likegyldig. Det skal være en feil å reagere. "Gi blaffen, ikke bry deg om sånn eller sånn" er rådet jeg får fra mine gode venner og det er jo klokt å ikke ta innover seg manglende interesse, intelligens eller engasjement. Allikevel, fordi jeg er et engasjert menneske, reagerer jeg negativt på slik oppførsel og det gjennomsyrer min måte å reagere på og følgene blir selvsagt bare verre. En nedbrytende kjedereaksjon.
Men for guds skyld, sola skinner, bikkjene skal ut i skogen og jeg gleder meg veldig til en flott konsert med et orkester, Det norske Barokkorkester, som spiller Händel som om musikken var skrevet i går. Fantastisk!

Retro fredag 13.

I dag sier kalenderen at ett eller annet må gå galt. Så langt har det ikke skjedd noe. Sola forsøker å titte fram men det er mye snø. Når ser vi en grønn plen i år? Jeg har et par minutter før jeg må inn og holde muntlig høringer i klassen min. Som alltid er de mer enn godt nok forberedt. Jeg ser for meg overtrente skiløpere som ikke klarer konkurransen. Jeg håper virkelig de klarer å slappe litt av men frykter at datoen gjelder for et par av dem. Ja ja, de lærer jo noe av det om ikke annet enn at livet er faktisk ikke bare skole.
...................................................................................
Og det var den gangen. Nå har ei uke gått og ulykka kom ikke fredag 13. men mandag 16da jeg ramlet på isen hjemme. Nå er det piller, fysio og kiropraktor og ganske mye smerter. Spesielt når jeg driver med instruerte øvelser som får meg til å se ut som en operasanger som tar imot applaus mens jeg ligger på siden. Men denne legen her ved skolen som er ny for meg har tatt meg alvorlig og det skjer noe. Det er uvant og jeg har ikke annet enn godt å si om dem. Neste time er tirsdag og jeg tenkte jeg skulle ta med et par esker for å ha noe å samle bitene i etter behandlingen.
Tre dager på rad har jeg hørt en svarttrost inne i skogen klokka 5 om morgenen. Det er ikke lyst og kjempekaldt og hva den fuglen finner i matveien kan ikke være stort. Men for en optimist. Svarttrosten synger jo så flott, derfor har jeg den som ringetone, og det er det beste signalet jeg vet om om en kommende vår. Lyset er jo der nå og det er mildt i været om dagen slik at snøen er på vikende front stort sett overalt. Men det var minus 6 i dag tidlig da. Svarttrosten har kanskje fått melding om enda bedre vær og han lyser opp tilværelsen for meg.
I dag er kk faget på timeplanen og jeg har spist litt smertestillende slik at jeg bør kunne oppføre meg hyggelig og positivt. Det er spørs om hvor mange av elevene møter. Etter å ha sløyfet et par timer pga av ryggskaden, har de lett for å huske hvilken dag det er og hva for fag og lærer de skal ha.
Må gå. Vi sees!

Søndagsro

Det er søndagskveld og jeg så månen og et par stjerner nettopp. Det er kanskje ikke første gangen snøen stopper siden vi fikk Robin i hus men det kan ikke være langt i fra. Så mye snø, og nå er det våt slapps overalt. Robin vokser og er blitt flink til å komme på fløyte eller kommando. Sitter og venter gjør han også. Hvis det ikke er noe som er mer spennende å finne på da.
Garasjetaket måtte måkes. Jeg tok det i går, tidlig på morgenen og trodde hjerteinnfarktet var bare et øyeblikk unna. Men det gikk bra bortsett fra at ryggen er totalt ødelagt. Det blir ei stund før jeg kan rette meg opp uten å stønne og det er ved sånne anledninger alderen melder seg. Men det er godt å se at taket er ryddet for snø og at mange andre har mye mer enn jeg har!
Det var morsomt med Drammensfilmen, en liten lesejobb fredag der jeg tjener bra og blir verdsatt av oppdragsgiveren. Det var en film som selger byen med alle de opplagte bildene fra stranden, torget og Union. Hva er en film om Drammen uten Ypsilonbrua? Og med en engelsk stemme tett inntil mikrofonen, intimiteten og nærhet! Javel, det er det de vil ha. Og jeg synes selv det hørtes bra ut.
Begge bikkjene ligger på gulvet og drømmer foran peisen. Varmt og lunt inne, et glass single malt på stuebordet og piping og beinslag ut i tomme lufta. De er artige dyr, Kevin og Robin. Løper videre i søvnen. Bare synd at Kevin er såpass blind at han er begrenset når vi er ute. Snart er det leggemegtid. Mandag er ofte en lang dag og det er viktig med z'ene, som jeg forteller ungene på skolen. De har forresten meldt mer snø. Flott.

Jeg så lyset!

...og endelig så jeg lys på himmelen i det jeg kjørte gjennom rundkjøringen ved Haug. Det går allikevel oppover. Som en dykker som holder på å måtte åpne de sviende lungene sine for saltvann på vei opp mot en aldrikommerden overflate, kommer lysere tider. En ting er snøen, en deprimerende hvit teppe over landskapet. Den er i alle fall ren her og ikke møkkete og full av griseri som jeg pleier å opplever den i hovedstaden. Jeg savnet ikke osloturen i går kveld. Nei...lyset betyr jo alt og det er ikke lenge til sola står der klokka seks, veiene er tørre, skogen er åpen for oss alle sammen og vi er ute av denne lange vintertunnelen. De må selvsagt forsøke å utsette gleden ved å legge inn en times forskyvning på klokka snart, selvsagt. Men det klarer vi!
En kjempemorsom stand-up komiker Mike McIntyre på NRK 3 i går kveld fra Apollo i London. Jeg fikk ikke tak i navnet hans men Jo Brand hadde styringen og som vanlig, var hun grov i kjeften, morsom på sin egen fetite bekostning og ga meg noe å le av. Selve stjernen var gos på det som denne sjangeren er til for å gjøre, observere vanlige dagligdagse ting og gi en personlig vri. Motbydeligheter om å nyse slimete snørr utover mens han er på fest var godt gjort. Jeg må forsøke å finne lenker til han. Det var godt med en latter, jeg synes det er tungt for tiden.
Det virker som om elevene har det tungt også. Gårsdagens engelsk i 2. klassen var som å røre i syrup. De gjør jo det de skal, men det tar sååååå lang tid og dermed blir det kjedelig. I hvert fall for meg. Og et par av dem begynner å bli litt frekk. Det er dumt når jeg må stoppe opp og be dem om å tenke på hva de sier. Det ødelegger en stemning jeg føler har tatt lang tid å få etablert og det er sårende når det er elebver jeg setter spesielt pris på og som jeg har forsøkt å gjøre det lille ekstra for. Men de er jo fortsatt barn på en måte, og noen mennesker blir aldri mer enn det de er på noen områder forstår jeg etter hvert. Jeg har selv stoppet opp i min utvikling er det sikkert noen som hevder, med rette. Men på hvilket område? Aner ikke. Jeg håper lysere tider betyr lysere sinn og at dette jeg merker nå blir en vinter 2009 dsak som blir glemt til våren. Det er ofte slik.
Min egne klasse derimot blomstrer og dette bare viser hvordan vi lærere opplever hverdagen som variert og givende. Et priviligert yrke.

A week of frustrations

Yet another Monday morning and everything seems to be against me this morning. A bad night's sleep followed by the ordinary routine of going out with the dogs at a quarter to five, wading through even more snow and generally getting washed and dressed. After a snowy drive in a lovely clean car, to be met with closed doors because they have put in new locks but not given us any keys. You couldn't make it up.
But more seriously, the "holiday" is over and I feel more tired and wacked out than before. And one or two events in the news and at home have added to the feeling that life isn't necessarily just a laugh a minute. The programme from Panorama screened on NRK 2 last week about pedigree dog breeding in the UK brought tears to my eyes. Several breeds, as we know, have been bred so intensivelty and to such a rediculous standard that they cannot live normal lives. Bassets, Bulldogs and Alsatians with no hips are the obvious examples. I also knew that King Charles' Spaniels had problems with skulls being too small, but the pictures of a poor mite lying on a sitting room floor in agony because of intense headache caused by a brain being too large for its cranium made me reach for my hanky. And the woman breeder who won a show with a lovely dog proved to be carrying this condition lying to the camera about how many litters it had sires just made me see red. I know Robin is clear of anything like that, but Kevin has had trouble with closed tear ducts, and cockers have problems with their eyes. I Kevin's case, this is easily dealt with. The immorality of the Kennel Club who say they are there to breed out such phenomena but turn a blind eye to this sort of thing just makes me not want to be part of an environment like that, in Britain or in Norway. I smiled when Mary Wade said Crufts was corrupt. Now I think she was putting it diplomatically.
And now it is Monday evening and I am going to have an early night. I haven't felt so worn out for as long as I can remember. But some things are sent to cheer us up. Robin did a large poo on the floor of the teachers' common room at school this morning. Only Marcelli saw it and he laughed as much as I did. Then Robin asked to go out to the toilet this afternoon. That puppy is learning fast! No choir tonight after having to do another job this evening. Or as my first years would say "I am not singing in the choir this evening". So right I'm not. And I am probably not missed either. Fair enough. I just hope the weather turns warmer soon. I'm sick and tired (yes, that word again) of this eternal snow and cold. Two expeditions are going to polar areas as we speak. Why bother? Southern Norway is closer and has a lot more snow on offer than the South Pole. At least it seems that way.

Sportlov

For en flott lyd. Mennesker ute klokka sju om morgenen som skraper gjenstridig is av bilruter. En glede for en som vet at han ikke skal kjøre som han pleier til den utmerkede arbeidsplassen sin, Kongsberg videregående skole, avdeling Mauritz Hansen. Det er vinterferie, eller sportlov, som M sier det. Vi skal ha ei uke sammen med hundene og forsøke å finne et eller annet sted å gå med dem. Snømengdene gjør at det er til og med umulig å komme rundt blokka og det blir begrensninger på alt. En tur langs elva i Drammen er omtrent det som går an. Jeg har litt lyst til å finne fram skiene. Nordbykollen og Bragernesåsen ser nydelige ut nå sett fra leiligheten med en rosa sol som skinner fra en nesten klar himmel. Oslofolket som hadde vinterferien forrige uke har nok trukket det lengste (eller er det kortest?) strået når det gjelder dårlig vær. Godt. Men å gå på ski med to hunder, en gammel og nesten blind, den andre valp og totalt uten styring, er hverken moro eller trygt. Og å motta kjeft fra andre skiløpere, fortjent eller ikke, gjør at avgjørelsen er tatt. Det blir godt å se bakken igjen etter så mange uker med hvit underlag. Det er mildere i dag og forhåpentligvis har det snødd fra seg for denne vinteren.
Slumdog vant 8 Oscar statuetter. Ikke noe jeg ellers bryr meg om annet enn for å le av dumme takketaler, men det er verdt å minne leseskarene om at denne kk lærer så potensialen for flere uker siden og (takk igjen O. Ch.) viste filmen i klassen lenge før den kom på kinoen. Den fungerte bra til oppgave...og til Oscar. Sånt noe er artig å oppleve og viser enda en gang at lærebok med samlinger av materiale aldri kommer til å erstatte et oppdatert og aktuelt kildebruk. Det fordrer årvåkenhet og at hjernen er alltid innstilt på hva som kan brukes i en time. Men det er vel derfor jeg er lærer.
Og derfor jeg har fulgt den siste meningsløse dekningen av Jade Goody. Hun er jo dødsdømt på grunn av kreft og fordi hun utmerket seg som en særlig rasistisk og ignorant deltaker på Big Brother, blir det full oppmerksomhet rundt hennes skjebne, tragisk enn den er. Ikke misforstå meg, jeg synes det er ille at hun må gjennomgå en slik ende til et liv, hvem synes det er morsomt? Men nyhetsformidlerne har gått fullstendig amok i å fortelle alle de minste detaljene fra hennes bryllup med en eller annen mann (faktisk)og dette har vært toppsaken i helgen. Jeg blir direkte forbannet når vi vet at det skjer mye mer av både viktige og alvorlige, for ikke å nevne morsomme nyheter i verden. Vi er tvangsmatet dette tøvet. Og jeg tror det er dette folk vil ha. Sky har i hvertfall brukt mye tid på det og programledere kommer med små innsmett om hvor tragisk og tåredryppende det hele er for å gjøre det liksom mer aktuelt som personifisert sak. Det er motbydelighet i nyhetsform. Gi meg nyheter, ikke personer som ikke har noe å fortelle.
I kveld drar jeg inn til Oslo og deltar i korøvelse. God musikk for tida og en dyktig dirigent som skaper mye fint. Es eiendommelige oppførsel, jeg oppfatter henne som både flåsete og tom akkurat nå, gjør at jeg er glad det ikke ble noe mellom oss den gangen. Hun virker å mangler både dybde og empati, kvaliteter jeg setter høyt. Dette blir demonstrert av V, som alltid har tid og interesse for andre som har det tøffere enn seg selv og som har det vanskelig for tida. Men dette kommer ikke i veien for medfølelse og medtanke for kolleger. Det er godt å se at ungdommen fremdeles har flotte egenskaper som jeg setter stor pris på. Det virker som om dette er en del av genene våres, for å bruke en slitt men hipp sammenligning. Du lærer ikke medfølelse og menneskelig hensyn med alderen, liksom.
Det er vanskelig å skrive blog med en liten cocker i fanget. Jeg gir meg. Robin vinner. Ikke en vanskelig avgjørelse.

All you don't need is lurv.

It places demands on quality when you see that someone has decided that these ramblings are worth following for some obscure reason I couldn't possibly fathom, and that people, both friends and kids at school ask for more. What on earth is there about what I put down here that can possible be worth following? The old adage "get a life" springs to mind, but please don't answer the question. Sometimes it is best not to know the answer.
There has been a lot of talk about love, sex and relationships in my English second year. They have produced oral presentations loosely based on the reality telly concept and although most of them are too short, there is a remarkable amount of very good English lying about waiting to be harnessed in a sensible way. But I mentioned sex, and you dear reader are thinking, "so get on with it then". I will probably disappoint you because I have no intention of talking about sex in a public domain like this one. But love is permitted. Being of the decidedly older generation, and feeling it more and more as I learn more and more about what these kids get up to in their spare time, I see how little our attitudes and opoinions about love have changed. This is reassuring of course, some people say that youngsters are more cynical than we used to be, partly due to easily available contraception, looser morals advocated on the television and cinema, and a general debilitating of society generally. Hearing my "lill'darlin's" with their reality telly talks has demonstrated that I am wrong to think like that, at least to a large extent. The kids seem to think just like we did...and still do. The value of self respect is still prized, and even though Elin and Marita were pushed to define the difference between "whore" and "slut", something I had trouble grasping, I understood that we could still talk the same language and agreed on the main principles involved. Interesting. And the fact that they could talk about this with a supposedly old fart like teacher is a compliment I suppose. At least I like to think so.
But all this got me to thinking of all the scars these kids will get in their love lives as the years go by and this is where the difference lies. The emotions are the same, but the older we get, the more we learn from the experiences, not so pleasant most of them, that we are put through by this strange emotion called love. It hits everybody...no-one gets away with not being hurt or rejected...or hurting or rejecting, which can be just as difficult to get over. The thing about being older is that you know it is going to happen, like thunder following lightening, and you just have to bend down, take cover, and wait for it to wash over you and leave you high and dry, with yet another scar. This jumble of metaphors just goes to show how complex this business is. Believe me. I've been there! The Knut Hamsun anniversary would normally interest me about as much as the lottery numbers in the Czech Republic, but because an old flame is one of the organisers at the National Library, I watched the news reports on the television last night with more than usual attention. Didn't see her though. But then, when I think about it, I haven't seen her for eleven years and who knows what she looks like? Not everyone stays the same like I do. It would be nice to have a coffee or something but I suspect it would all be very embarrassing. After all, the factors involved in a close relationship with a member of the opposite sex (in my case anyway) are factors you don't normally air in public. What else did we talk about and do, anyway? I can't remember. There is a moral to this somewhere and I don't think it belongs in a blog.
And all this lies in the future for these kids I enjoy spending a couple of hours with every day. They haven't lived the time-span necessary to be able to look back with fond memories, stroking the figurative emotional scars which gave so much pain at the time but which are almost a comfort to feel today. Are you reading this? Then take the advice of an old geezer!

Into the unknown.

I don't know what it is, but I am all into this "let's be nice to each other, manners can be fun, show a bit of empathy" thing at the moment. And the paradoxical thing is that it frustrates me, makes me irritable and annoyed, and of course this leads me to behave in exactly the way I deplore in people around me. So I must have cracked it. The poor manners I experience in this country are caused by frustration and irritation caused by poor manners. I suppose there is a logic in this somewhere, god knows where.
This morning's lesson in kk went surprisingly well after a short sermon on behaviour and the consequences of poor ditto. The kids seemed to enjoy what we were doing and there were one or two sparks of genius from some of the more conscious of them. The Cetewayo picture was a specially good example of the Sherlock Holmes method and I must keep that one by for another time. Maybe a test in semiotics would be a suitable occasion to see the good king again.
And of course I got another parking fine, the third this year. It is getting expensive to teach down at Tinius Olsen. The parking card must have slid out of view and the resident cross between a Gestapo prison officer and a bald-headed vulture stooped down on the car putting the papwerwork under the windscreen wiper, discreetly folded (thank-you) for all to see. There is no point in complaining. Anyway, who is interested? Just the people who want my money, I suppose.
The news of the Saab bankruptcy is difficult to swallow. The Swedish government is against a bail-out, surely a wrong decision. If anything is iconically Swedish abroad, it must be the quality and design which is inherent in this product. OK, they have apparently never made money while in GM ownership, and I would have thought that this must be a golden opportunity for the Swedish state to use EU funds to reinvest in something which must be regarded a thing of the future. But no. It looks as if my relationship with a car which has given several million miles of reliable and safe motoring at home and overseas, is to come to an end. The big question has to be, what now? By the way, what if Volvo or Eriksson go the same way. Will the government be equally principled in its refusal to put up the cash? We'll soon have the chance to see.

Det demrer for noen, tror jeg.

Jeg forstår elevene når de sier de er trøtte. I dag er jeg i et slags spøkelsestilværelse, jeg vet jeg er kommet trygt på jobben og at timene er forberedte men jeg føler jeg er i en drøm. Ikke noe mareritt, bare en tilstand der jeg ikke kjenner ordentlig mine omgivelser. Jeg håper dette bedrer seg når det blir lyst. Det hjelper for hver dag som går, forresten, lyset kommer tilbake tidligere og tidligere for hver dag og dette er en av de flotte tingene ved å bo i Norge (joda, det finnes faktisk!) Trettheten er nok på grunn av korøvelsen i Oslo i går kveld. Det ble litt sent og det var ny musikk, det første store korverk skrevet i Norge...på tysk javel, men litt spesielt for det. Ikke vanskelig å synge men uten riktige briller ble det en anstrengende kveld. Dirigenten la merke til at jeg ikke hadde det så bra. S satte i bilen hjem til Drammen og kommenterte det og det er hyggelig at han ser. Jeg blåste jo i det men dette er enda et eksempel på det jeg har på hjerte for tiden. Det koster så lite å bry seg og gir så mye.

Det er en kjedelig tid i norske nyheter for tida og jeg aner ikke hvordan rapporten jeg sender over til avisa i London skal se ut. Er livet virkelig så innholdsløst her i landet? Eller er det noe konkurspreget over nyhetsformidlere som ikke klarer å finne saker som engasjerer folk? At SV må ut av regjeringssamarbeidet ved et eventuelt dårlig valgresultat var toppsaken men kan ikke tas alvorlig som toppsak vel? Det blir for fantasiløst, synes jeg. Kambodiarettssakene mot Røde Khmer ledere er absolutt mer gripende og Ole Torp i NRK hadde en god sak om det. Men det er ikke norske nyheter. Det må være en del nordmenn av litt rødere avstøpning som vrir seg litt i sine trange trusene når de husker hvordan de støttet ivrig opp om dette folkeesperimentet som drepte minst to millioner uskyldige mennesker. Og noen sier vi ikke skal kritisere kulturer som ikke er like "bra" som våres. Hvordan går det an å sitte på hendene på denne måten? Neste skritt er jo å bli en AKP'er av 70 talls støpning og uttrykke støtte og forståelse for folkemord i "menneskehetens ånd". Toleranse er vel og bra men må ikke bli en unnskyldning for ikke å mene at noe er riktig eller galt. Denne tanken kommer selvsagt ut av en interessant samtale med to elever i går og slike stunder gleder en gammel lærer som tror at intelligensen døde ut for 20 år siden. Det er godt å ta feil...enda en gang.

Spre litt kjærlighet

Det er 14 februar, kaldt ute men peisevarmt inne. Robinvalpen virker å ha glemt hva det betyr å ikke tisse på stuegulvet og er blitt ekspert i å tisse når vi ikke ser han. Allikevel lærte han å komme løpende på fløytekommando i dag. Utrolig kjapp og dette er lovende for senere. 14 februar betyr gammel og ny kjærlighet, minner, litt såre og noen fine, og en kjempehyggelig melding fra en person som har lyktes i å holde seg anonym. Jeg tror ikke jeg ødelegger stemningen med å slite meg ut i å oppdage hvem det er. Koselig sånn. Og litt morsomt at det er en eller annen derute som bryr seg. Jeg er nemlig mer og mer lei folk som ikke bryr seg og hadde et lite utbrudd på polet i morges da den femten år gamle jenta bak kassa sa "tre hundre og femti" og ellers ignorerte meg fullstendig. Ett lite smil, en hyggelig kommentar er alt som må til for å skape en positiv stemning men nei...flere og flere av disse østlendingene gidder ikke ofre så mye som en hei. Det blir deprimerende å omgås slike mennesker. Jeg merker dette på skolen også, at enkelte kolleger ikke hilser, er uhøflige og avvisende, og de virker å ha det best i eget selskap. Jeg vil ikke si jeg er mer hyggelig eller positiv enn noen andre i omgangskretsen min men jeg ser hvordan jeg blir møtt av elever. Det er en varme og en smilende tone som jeg er priviligert å kunne være gjenstand for, noe jeg vet disse "saklige" og tørre surpromper (er det riktig norsk? Tviler på det men jeg like sure promper bedre enn pomper av en eller annen grunn.) ikke opplever. Livet blir så mye lettere enn ellers bare folk er litt hyggelige. Forskjellen mellom nord-øst England og mine norske omgivelsene er slående. Men det holder med dette. Hvorfor ødelegge kvelden med sure observasjoner?
Det er triste nyheter fra Newcastle...igjen. Manager Joe F***ing Kinnear (JFK) er under kniven med hjerteoperasjon og han deltar vel ikke mer hos oss i år. Gudene vet hva klubben skal finne på. En eier som ikke ønsker å eie klubben, en eks-manager (King Kev) som saksøker klubben for flere millioner for urettmessig å ha mistet jobben, og jeg støtter han fullt og helt, og en direktør (Dennis Wise) som virker å ha en negativ Midas hånd over alt han gjør. Og alle de skadene da...! Det er vanskelig å ha en svart og hvit skjorte på seg for tida. Vi kan bare håpe de karrer til seg tilstrekkelig med poeng slik at de ikke sklir ned til våren.
Nei, dette blir for deprimerende. Hva med litt kjærlighet da folkens? Valentine gjelder for alle, ikke sant?

Cold balls

Well, Robin has learned to stop producing a huge crap at a quarter to two in the morning. Progress. He is a sweet little dog who knows how to melt a stony heart. I must put up a picture of him on here.
It's been an interesting couple of days following Norwegian politics...what is important today everybody? Well, it's all about whether they should allow policewoman to wear the hijab, (is that what this is called?) A well-meaning way to encourage muslim women to join the police is countered by a wish to keep the police neutral and representative of the Norwegian state. The minister involved, a boyish looking young slip of a lad who is called Knut Storberget realised too late that this is a very contentious issue which it is wise not to have an opinion about. His problem is that he has had an opinion which he clearly regrets. His blustering and denial are on the humorous side of rediculous. It's always fun to watch people in power wriggle and duck and dive like a red deer in car headlights.
Once again, my kk class impresses with interest and intellectual ability. Øivind Dahl's cultural filter is simple enough but the ramifications it represents are endless. The kids seem to understand this and today's lesson was a pleasure to be a part of. Their interpretation of Slum Dog Millionaire seen through cultural filters has been an eye-opener for me. Well done kids!!
And the sun is shining...at last. It is noticeable how much lighter it has got since Christmas and despite the temperature being cold enough to freeze the proverbial gonads off a brass primate, things are going in the right direction. I bet Storberget's balls feel pinched at the moment.

Orden og et gjesp

Jahn Otto Johansen og en til hadde et godt innlegg om folkemord og Gaza i Dax 18 i går kveld. Det gjorde dagens andre tur til Kongsberg i en snørrfarget bil litt mer inspirerende. Begge var enige om at Israel hadde mye å svare for i forhold til befolkningen på Gaza men det var interessant å høre dem ta avstand fra folkemordbegrepet i denne sammenhengen. Ordet bør ikke brukes feil, mente de. Dette ville føre til utvanning og redusert slagkraft for ordet. Jeg synes jeg brukte ordet i forbindelse med Gaza en gang og skal passe meg for dette framover. De har jo helt rett. Folkemord er noe annet enn det Israel har gjort i Gaza, som ikke er (la oss i alle fall håpe det) et bevisst forsøk på å uttrydde alle sammen slik som nazistene under krigen eller tyrkerne i Armenia. Som en person som liker å tro at han har peiling på ord og kan bruke dem i en korrekt sammenheng, er det alltid nyttig å bli påminnet om det!

Men i dag er en ny dag og sola skinner etter hvert på en kald og snødekket Kongsberg. Det er virkelig et privilegium å kunne arbeide på denne måten når jeg tenker på lærere i engelske storbyer eller i norske storbyer for den saks skyld. Jeg tar ikke dette for gitt.

.................................................................................

Og nå er det gått et par dager siden sist. Det har vært mye skolearbeid og et par interessant journalistjobber. Alltid godt med litt variert aktivitet og andre ansikter og stemmer. Det er bikkjekaldt i dag og Kevin liker ikke bikkjekaldt, sier han. Han er jo fullstendig uvitende om at det er straks slutt med enerådigheten og at Robin blir en del av husholdningen fra mandagskveld. Det er spennende og betyr nok mye ekstra med trening og turer. Det er lett å falle for fristelsen når Kevin ser på meg og spør hvorfor vi absolutt må ut i kulden like før sengetid. Mye lettere å holde seg inne i varmen. Men fra neste uke av blir det noe annet. Ut, ut, ut...jeg ser det for meg.

Nerden i meg tok en tur til jernbaneklubben i går kveld. Det ble sent men dette er enda et sted det går an å treffe andre mennesker enn de jeg ser til daglig. Alt fungerte bra og det er godt å se de nyere og yngre medlemmene så ivrige og aktive. Det er et sunt miljø og selv om det er litt sært, synes vel noen, sære er vi alle sammen på hver vår måte. Og det er godt å bo alene av og til også. Det er ikke alltid like lett å måtte forholde seg til andre mennesker heller og å komme hjem sent, dumpe tingene og legge seg for å stå opp grytidlig igjen uten å gidde å re opp senga er et privilegie, er det ikke det?

Forventinger og skuffelser

En kald, sur morgen med bilen på på veksted for dynamoskift og en liten kjerre, Opel Kaputt eller noe sånt ute på parkeringen her på skolen. Bare ei uke igjen før jeg er tilbake i Norge med Robin og følelsene er veldig blandet, gleder meg for å få en ny hund inne i huset men gruer meg til alt det ekstra det innebærer. Jeg håper virkelig jeg kan gi han nok til å kunne bli en like fin hund som gamle Kevin fortsatt er. Det blir litt av en tur med fly til Edinburgh, leiebil til Newcastle, Darlington og Manchester før flyet returnere mandagsmorgen. Men med tirsdagen hjemme alene med dem, bør han få iallefall en dag pluss onsdagen til å bli vant til liv uten mamma og brødrene sine.

Jeg er forbannet og oppgitt over situasjonen i Gaza hvor det ser ut som om Israels propagandamaskin er i gang med å latterligjøre og minimalisere hva som har skjedd der. Bare for å ha sagt det, fra å være en israelvenn, er jeg blitt sterkt skuffet og føler et svik fra et folk vi har tradisjonelt vært tilhengere av. Kort sagt, det går ikke an å behandle folk på den måten. Det er gode grunner for at raketter blir skutt mot nybyggerområder i sør Israel. Landet er gradvis blitt overtatt og tvunget ut av hendene på de opprinnelige innbyggerne med en svart bok som "lov". Det er som om Joshua og filistrene fortsatt kriger, bare nå er det med våpen som er delvis forbudt av FN og ellers ødeleggende på en måte jeg begynner å mene ligner på folkemord. Sidsel Wold hadde en flott reportasje (hun har stort sett sånne) der en eller annen intellektuell i USA sa at Israel (les jødene, de gjør jo det selv) tror fortsatt at de er ofrene. De har ikke forstått at siden 1973 er de blitt undertrykkerne. Dette var en god observasjon som forklarer mye av mentaliteten bak hva en rabiat religiøs stat, nei, ikke Iran, holder på med. Jeg reagere også på anklagene om anti-semitisme hver gang noen sier noe som er imot israelske interesser...er kritisk altså. Kåre Willoch fikk sitt pass påskrevet (for et uttrykk) av Mona Levin da han sa bl a at Israel ikke følger FN vedtak. Hun skjelte han ut og hans reaksjon var typisk Willoch. Saklig, snakket han om person og argumentasjon. Mona Levin er også en skuffelse. Hun er en kjempehyggelig og intelligent kvinne jeg har hatt gleden av å møte og prate med flere ganger for en god stund siden. Hun virker å ha mistet helt virkelighetssans når det gjelder hva vi har sett fra Gaza. Nei, det går ikke an å behandle mennesker på den måten.

Men til dagen, som er litt uforberedt og halvveis. Voksenopplæringsgruppa først, og vi skal se på etterdønningene av Obamas overtagelse i USA, og senere KK klassen, der Slum Dog Millionaire skal være gjenstand for litt kulturteoretiske samtaler, håper jeg. Her gjelder for læreren å være flink i første fase slik at elevene får noe å gripe fatt i. Da pleier de å løse samtaleoppgaven selv og jeg må være forsiktig å blande meg inn bare så mye at jeg kan evaluere og veilede. Jeg gleder meg til hva er som oftest, morsomme og lærerrike timer, også for meg. Matildas årvåkenhet i å kapre Øivind Dahl til kk seminaret neste uke var godt gjort. Hun klarer å bevege seg fort når hun må og dette var et lite kupp. Bra. Jeg regner med en interessant dag, som også jeg skal bidra til. Uffda.

A new start?

I talk to the kids about this communication thing and how much effort is put into people telling everybody else what they think of what is going on around them in blogs etc. And I ask the question, "Who is interested in reading this flood of personal and totally inane drivel? Well, I was told the other day that this blog is read and that "whom it may concern" is waiting for more outpourings from this fountain of wisdom. Sarcasm apart, I suppose I must pull out the proverbial finger and write a bit. Time has been at a premium and it is true that I have lost interest for the reasons mentioned above. Is blog-writing a kind of therapy? A sort of quiet and selfish little scream trying to raise interest in something no-one cares about? Probably. With a few exceptions, it is probably the person writing the blog who is the reason blogs are read rather than the writing itself. Although I must admit that one or two have been useful in my job as a teacher in the culture/communication subject I am involved in. There are a lot of intelligent and well thought through ideas for this subject to be found in blogs and Marita in Stavanger is a particularly good read. She is a shy and reflected person when you talk to her but seems to find a super way to express herself through blogging. So there is another good reason to do it!
The Obama acceptance speech was what we all expected, a brilliant piece of inspirational retorics which brought a tear to the eye of this cynical middle-aged fart. I have heard it all before, but this man seems to have what we are all in need of, a realistic optimism which opens our eyes to what is possible to achieve for the good of everyone. He gave Bushy Boy a vote of thanks in pure generosity before proceeding to slaughter the results of his eight year reign. I'm not sure if Bush grasped the point of what was being said by Obama. The sheepish look on his face didn't give away any clues. They seemed very chummy afterwards, too. The best scene had to be the ex vice-president being bundled into his limmo from a wheelchair. He had pulled his back the other day apparently. Seeing this gangster Chaney leaving public life in this way was a symbolic piece of theatre and the laughter on Obama and Bush's faces said it all.
Time has caught me up again. Instead of leaving this to dry, I will post straight away and see what happens.