Get a Life

Velkommen tilbake hører jeg fra høyt og lavt rundt omkring. OK, dette har ikke vært prioritert i sommer og jeg kan vel skryte av at jeg har et liv og trenger ikke sitte foran pc'en for å finne et liv heller. Men, popular demand etc tvinger meg til å fortsette! Og rutinene er snart tibake i de gode, gamle, kjente formene igjen. Sommerferien er gudskjelov over, den verste jeg kan huske med svinifluensa bekreftet av helsefolk, elendig vær, og Robin i asyl fordi passet hans ikke stemte med reglene til byråkratene i England. Ei uke på Santorini i slutten av september blir godt og branner til side, temperaturen i Aten har ikke vært under 30' hele sommeren. Det blir herlig med tærne i et varmt Ægeerhavet.
Koret begynte igjen i går kveld og jeg var usosial og holdt meg til mine, det er rart å fortsatt oppleve en tråkketpå følelse i forhold til E som var der i all sin prakt og ignorert meg helt. OK. Godt med Sv Å som jeg kan prate smalspormodelljernbane sammen med mellom bassøktene. Musikken vi holder på med er særdeles uinspirerende: Kodaly og Durufle. Det blir en suppete suppe av toner vi finner av og til og selv om jeg oppfatter verdien i musikken, opplever jeg ikke de store eller morsomme høyder. Men dette må da være bra fordi det gir min musikk enda mer verdi og valør.
Det har blitt noen gleder innimellom. Endelig fast stilling var en av dem, fremdeles uten skriftlig bekreftelse men la gå, at dirigent S trives i ny jobb på St Hallvard og at dottera har det bra i Manchester. Tøft gjort for en utenlandsk trettenåring men hun virker motstandsdyktig til og med mot Manchester. Og å møte elevene igjen er kjempehyggelig. De gir jobben mening og utfordrer meg hele tida. Jeg merker at hjernecellene må arbeide overtid men at kunnskapene mine holder fortsatt mål. Sånn skal det være.
Robin er også en glede. En liten hund som lover kolossalt mye. Han kommer med en gang på fløytesignal og virker så glad. Det er stor forskjell mellom han og Kevin selv om hukommelsen kan ta feil. Bare å se en hale som logrer ustanselig er utrolig oppmuntrende. Robin virker å ha selvtillit og nysgjerrighet på plass og er bare til for å glede herren sin. Og det er meg!!
Jeg ble opprørt over NRKs reportasje om pelsdyrnæringen. Sma inneburete dyr med manglende kroppsdeler som må oppleve forferdelige smerter. Bøndene virker å gi blaffen og myndighetene likeså. Når skal vi slutte med denne meningsløse barbaritet i motens navn? Vi trenger ikke plage så mange små dyr bare for at gamle damer på Frogner i Oslo kan bruke en pelskåpe et par ganger hver vinter når de pusler rundt på saltstrødde gater hvis de ser et snøfnugg eller to. Men hva kan vi gjøre? Ei kampanje på Facebook? En bombe under statsrådens bil? Penger til Dyrenes Rettigheter eller hva de heter? Det er meningsløse slag i lufta men det må kunne gå an å stoppe dette egoistiske fenomenet.
Ingen her forstår det men Englands seier over Australia i The Ashes er stort. Cricket blir ledd av her. Av mennesker som ikke vet bedre og bare latterliggjør noe mange andre mennesker setter stor pris på. Det er nesten sånn at jeg har lyst til å abonnere på Sky Sports 1 for å kunne se kampene live. Men så hører jeg stemmene, "Get a life". Ja vel.