Fortsatt tankefull

Snart slutt, men fremdeles noen papirbesvarelser å vurdere før turen til Trondheim på torsdag. De kom lovlig sent, synes jeg, mine sendte jeg avgårde til annen sensorene som oppgave nummer en. Men det er liten vits i å klage. Været er bra, det regner når jeg må være inne men sola skinner når jeg er ute, nesten som ordene i en førtitalls filmmelodi. Så i dag er en blanding av å møte på skolen, sensurere, dra hjem for å ta i mot kunengelsktalende polakker som skal monterere bredbånd og nytt TV anlegg før jeg drar ned til studio i Drammen for å lese inn på sparket kommentarer til en Kongsberg film jeg ikke kjenner noe til, det hele avrundet med sesongens siste korøvelse. Det blir en del å høre fra lørdagens hagefest hos Stig som jeg ikke var på. Mye retting og et ønske om ikke å se den mystiske E ligger til grunn for fraværet og jeg savnet ikke turen inn til Oslo.
Jeg er fortsatt kjempeglad for prestasjonene til mine kjære kk elever på muntlig eksamen i forrige uke. Det var veldig bra på mange måter og jeg er stolt av innsatsen de la inn og karakterene som ble delt ut...fortjent, vel å merke. Det kan heller ikke ignoreres at opplegget jeg har kjørt har vært krevende men ser ut til å ha vært stort sett riktig i forhold til planen, elevenes interesse og det faglige utbyttet. Det som er aller mest givende for meg må være måten enkelte elever trekker inn annen teori på, ting jeg bare henviser til eller viser lenker til, som elevene har fulgt opp, lest og forstått, for å bruke i en relevant sammenheng. Det er utrolig lærerrikt og arbeidsteknikken de viser de behersker er lovende for neste år. OK, jeg har mange brukbare ideer og vet hvor jeg vil med dette, men det er elevenes fortjeneste at de tilegner seg så mye kvalifisert kunnskap på en så bra måte. Jeg gleder meg til kk3, spesielt etter å ha rettet disse eksamensoppgaver fra rundt omkring i landet som viser at mine beste elever er fullt på høyde med de beste jeg har sett på nasjonalt nivå. Det må være en måte vi kan utnytte dette på senere slik at elevene er med på å produsere ett eller annet og kan få følelse av at faget ikke bare er teori men er relatert til den virkelige verdenen. Ideene melder seg nok, jeg håper vi kan få noe til etter ferien.
Det er ennå en del å få unna før jeg kan pakke bilen, sette Robin i buret og kjøre av gårde. Passet er å hente på ambassaden men ellers er alle papirene for meg og bikkja på plass. Det blir en del formaliteter og det koster en del penger, men en sommertur til hjemlandet er viktig, ikke minst for å kunne oppleve at jeg er mer eller mindre normal allikevel. Jo, det er hyggelige mennesker her også, men det er slitsomt å bestandig måtte skilte med at "jeg, (fortinnsvis en annen jeg er sammen med ) han er utlending, han bare fleiper". Å kunne være naturlig og vennlig, uten den kulturelle forklaringen eller unnskyldningen, er godt. Øyvind Dahl har nok noe å si om dette. Og jeg blir ikke kvitt følelsen av å ha blitt tråkket på av E, hvem nå det mennesket er. Det å åpne seg og bli lurt utpå av en person som tydeligvis ikke forstår hva vennskap betyr er noe jeg har opplevd før og blir offer for igjen. Det er ikke de konkrete tingene eller handlingene alene som gjør et vennskap til noe meningsfylt, men sammenhengen mellom det intenderte og det faktiske (KK teori her!) som former virkeligheten. Med andre ord, det virker flåsete og tomt når fine ord ikke blir fulgt opp av positiv handling. Og når dette skjer bare i en retning slik at mottakeren (som egentlig er senderen, eller giveren (Mauss, 1956)) blir resultatet en utnytting av mottakeren. Jeg føler meg tråkket på. Det er lite interessant med meldinger om å være "sivilisert" osv. Det blir bare tøvete. Det beste er å ikke ha kontakt hvis kontakten ikke er ærlig ment eller har gode hensikter. Så sommerferien i England med dertilhørende annen aktivitet enn det daglige er av det gode. Påtråkketfølelsen blir borte etter hvert som andre mennesker og opplegg kommer på dagsordenen. Denne følelsen opplever jeg av og til i forhold til elever også, og jeg vet de ikke har til hensikt å såre eller tilsidesette meg. Men jeg forventer kanskje at min rolle er større enn den virkelig er for disse menneskene. Mine gode hensikter som koster en del blir ikke sett som viktig. Dette kan være sårende. Jo eldre jeg blir, dess mer ser jeg at jeg må ta et par skritt tilbake av og til og ikke ta meg nær av slikt. Det er ikke ment sånn og jeg sårer bare meg selv hvis jeg dvele ved det. Men andre menneskes grunnhet (er dette et ord?), kanskje tankeløshet er for ladet, kan være vanskelig å forstå og fordøye. Og der kommer følelsen av å være utnyttet inn. Jeg ser cockeransiktet for meg nå.
Dette ble veldig tungt og reflekterer ikke hvordan jeg opplever hverdagen for tiden. Egentlig, er det godt å være meg og oppleve alle de positive tingene som hender. Jeg tror jeg skal satse på dem nå, og bare jeg får unna denne uka her uten å glemme noe viktig eller såre noen med en ubetenksomhet, går det bra. Sånn har vi det vel?