Hjem igjen.

Er hjemme etter ei uke på Santorini, for tredje gang og det var fint. Varmt i sjøen, god mat og drikke og hyggelige mennesker gjør at greske øyer blir bare mer og mer tiltrekkende. Bortsett fra myggene da. De er bittesmå men ansiktet mitt er solbrunt med masse små kviselignende kuler. Jeg ser ut som om jeg har en eller annen smittsom sjukdom menn får etter besøk på lumske steder i det fjerne østen. Jeg har også deltatt i det greske valget, i alle fall i diverse barer på øya. Det er lett å komme i prat med mennesker der, spesielt litt vekk fra turiststimen og det er morsomt å krangle med folk om ting jeg ikke har peiling på. Men hvorfor jeg må herme etter deres måte å snakke engelsk på skjønner jeg ikke. You take the piss? Well, to be honest, yes.
Batteriene er ladet og jeg ser den norske mørke vinteren (ordstilling her?) i møte med et smil. Og det skal bare mangler. Vi har det godt her i landet sammenlignet med mange jeg har sett og har pratet med. En ting er å ha sol og varme, men glass i vinduene, en trygg bil og litt penger å bruke på det lille ekstra kunne vært bra også. Santorini er et spennende sted. En aktiv vulkan og greier og jeg tror høydepunktet for meg må være dagsturen ute i kalderen til to små lavaøyer. Den ene var ganske stor, ca 300 meter høy og har eksistert i bare (!) 500 år. Der skjer ting fort. Båten tar oss til den andre og jeg var første mann ute i da ca 100 mennesker svømte inn til de varme kildene. Det luktet svovel og alt var gult.
Strendene er ikke særlig bra men det ene stedet der jeg svømte i sjøen holdt for meg Hook Bar var et vennlig sted med 60 og 70 talls låter sent på kvelden men hvorfor thailandske ungdom skal patruljere og spørre hele tiden om jeg vil ha massasje er bare irriterende.
Mandagskveld er korøvelse og selv om dagen har vært lang, dro jeg innover. Dirigenten er flink og hyggelig men jeg har problemer med å få med meg denne musikken. Motivasjonen er ikke på topp, selv om gode venner oppmuntrer og hjelper med moralen.
Nei, stimulansen og utfordringen finner jeg som alltid på skolen der elevene er positive og krevende. Det blir interessant med besøk i min 3. klasse fra FA, generalkonsulen i Madagascar. Temaet er jo kulturforskjeller og det høye nivået enkelte av elevene har nådd når det gjelder dette stoffet lover en god samtale på torsdag. Jeg gleder meg og det gir meg lyst til å spille mer på mine kontakter i slike sammenhenger.
Nå er det sent og senga venter, både på meg og på Robin, som har tatt til seg kjøkkenbenken som soveplass. Ulovlig egentlig, og det vet han, men så lenge han ikke går på de andre møblene og ikke gjør skade ellers, ser jeg mellom mine solbrente fingre. Han er godt selskap men på en annen måte enn gamle Kevin. Jeg savner han.