Sorg og savn.

Jeg har nettopp fått melding fra ei venninne jeg ikke kjenner så godt om at hun har mistet mora si og jeg er overraskende berørt og rørt av dette. Det er kanskje ordlyden i meldingen som kom nå men jeg merker en tunghet og en tåre i øyekroken. Dette gjør meg litt urolig og jeg går ut fra at resten av dagen, som lover så godt, får stemningen tilbake på plass. Det har vøært enda en fin tur til Kongsberg med disig luft og sol som lover å stikke fram etter hvert. Mendelssohns Elias er på spilleren i bilen og det er mulig de flotte tonene fra tenorarien i den første delen har påvirket følelsene litt. Hvem vet. Jeg er litt stolt av å kunne oppleve slike følelser men dette kan forstås som skryt så ikke si det til noen.

Litt morsomt at Kjell R hadde Handel på full styrke i bilen sin da han svingte inn til korøvelsen på mandag. Vi er en gjeng med tullinger men vi vet hvordan vi skal kose oss, det er sikkert!

Ryggbehandlingen var hard i går ettermiddag men det har gitt gode resultater og jeg føler meg bra i dag etter en god natts søvn. Onsdager pleier å bety kk på Tinius og i dag er ingen unntak. En av jentene fortalte at det blir mye avbrytelse og uregelmessigheter utover på grunn av prøvedager og lesedager etc. Jeg vet det, selvsagt, men virkeligheten har ikke trengt inn ennå og jeg har ikke den fulle oversikten. Det betyr at presentasjoner, nytt stoff og oppsummeringer må bli ad hoc affærer, som romerne sikkert ikke sa det. Det er vanskelig med planlegging og jeg blir avslørt gang på gang av opplegg og begivenheter jeg ikke har tatt høyde for. Jeg skylder på datasystemet, eller rettere sagt, min manglende fortrolighet med det. Alle planene ligger jo et eller annet sted på skolens sider men selv om jeg vet det er bare et par tastetrykk unna, klarer jeg ikke å få det med meg. Et oppslag over pulten min er tingen, selvsagt. Joda Marte, dette virker helt håpløst, men er faktisk en rutine jeg og flere finner problematisk å bli vant til. Det er litt sånn som lærerrådet, et fenomen som jeg satte stor pris på og for de som ikke husker eller vet, var et månedlig møte der vi tok opp rutiner, planer og i tillegg hadde til dels spennende diskusjoner rundt hva vi holdt på med, både det pedagogiske og det innholdsmessige. Jeg savner dette. Det er ikke det samme som klubbmøter i fagforeningen eller et orienteringsrunde i storfriminuttet en onsdag innimellom fra en hesblesende leder. Det er noe med miljø og en faglig atmosfære som blir borte. Akkurat som i min tid i NRK da vi jobbet tett sammen og pratet med sidemann om det vi holdt på med, er kommunikasjonen nå mellom meg og en skjerm. Det er ikke rart det blir begått horrible feil av og til og at folk lider av både fysiske og psykiske problemer. For ikke å glemme den nye folkesykdommen: stressrelatert ditt og datt. Nei, jeg er overbevisst om at vi ikke går framover når det gjelder kunnskap og arbeidsmetoder. Og at dette nye skal gå forterer er jo bare tøv, beviset ligger i hvor mye lenger det tar meg å rette en bunke innleveringer. Nok om det!

Sorg er en tung sak og jeg er heldig å ha sluppet unna, eller kanskje har jeg vært heldig og håndterte det på en god måte uten å kunne si hva det er. Jeg lar mine tanker vandrer opp i retning av mitt gamle alma mater (nei, jeg tror ikke de sa det heller) og håper det ikke er for tungt i dagene framover.