Seier og nederlag

For en flott tirsdag. Sola skinner og det er faktisk ganske mildt. Det er lite jeg får tid til her, jobb og annet tar tida og jeg er ganske sliten når jeg ikke har andre gjøremål og det er godt å bare lese eller slappe av ellers. Det blir en fin slutt på uka med en tur med nattoget til Trondheim imorgen kveld med tog videre til Levanger, og retur med Richard With til Bergen. Værmeldinga for hurtigruteturen er ikke så bra men det gjør ingenting. Det blir godt å spise god mat, slappe ordentlig av og kose meg med turen langs kysten. Jeg blir aldri mett av sånt.
Skolen fortsetter bra, i alle fall sett fra mitt synspunkt. Timene er morsomme og jeg gleder meg til å treffe ungene. Det var vanskelig for 2 klasse engelsk sist da jeg forsøkte å teste dem i aksentteori. Jeg er ikke sikker på at de har forstått så mye av det men jeg ser ut til å ha stor tabbekvote hos dem slik at jeg har råd til å ta det på min kappe. Jeg må nok rekapitulere som det heter, litt fornetikk er ikke dumt.
Voksenopplæringsklassen byr på større utfordringer enn jeg hadde innbilt meg med en broket forsamling utenlandske statsborgere fra forskjellige kanter av verdenen. Som mine to kolleger som jeg jobber sammen om klassen med opplever, mangler mange av dem grunnleggende kunnskaper som gjør det vanskelig å bygge fagplanen på videre. Det virker som om de har tenkt at dette kurset er en lett måte å få med seg kvalifikasjoner på uten å ha gjennomgått ungdomsskolen først og der tar de dessverre feil. Vi er nødt til å følge planen med vurderinger og innhold som andre elever ville hatt. Det blir vanskelig for enkelte av dem å få ståkarakter og konsekvensene blir ikke hyggelige. Sånn er livet. De har fått dårlig veiledning, ser det ut som.
Og problemene jeg har slitt med i forbindelse med den andre KK gruppe kan bli lettere å håndtere hvis møtet mellom oss lærere resulterer i bedre samarbeid. Det er merkelig at de behandler meg som en slags uvitende, rapende grøftebeboer, det er i hvert fall inntrykket jeg sitter med, selv om jeg tilfeldigvis er plassert sentralt i fagets utvikling. Det er hyggelig og en stor støtte at gruppa mi gir positive tilbakemeldinger og jeg er stadig vekk imponert over hva de både får med seg og hva de produserer.
Stravinsky stykket i koret fortsetter å plage meg. Jeg begynner å oppfatte musikken etter hvert men blir ikke i bedre humør av å synge det. Dirigenten spurte om jeg kunne synge solo. Det er et kompliment, selvsagt, men jeg vet ikke om jeg har lyst. I stedenfor å være negativ, fikk jeg min gode kollega Einar til å prøvesynge også siste lørdag. Han var flink og det kan hende dirigenten foretrekker han for oppgaven. Jeg blir ikke skuffet. Det ble derimot min gode venninne E, som jeg er så glad i, en av fire som meldte seg til prøvesang for sopran solo. En annen var tiltenkt, og ble valgt, av gode grunner, men E var skuffet. Jeg forstår henne. Hennes stemme er fin og hun mestrer stykket uten problem. Men dette er jo ikke stedet å være følelsesmessig berørt av et avslag, Stravinsky er ikke verdt det!! Handel derimot, da ville jeg blitt skuffet hvis en annen bass ble foretrukket. En ambisjon er jo å synge budbringeren i Samson igjen. Moro å stå opp i koret og lire av seg en side flott musikk! Det er greit å ikke ville komme inn som nummer to, spesielt når nummer en ikke har en stemme som er like pen, men dette slaget har E råd til å tape.
Det er et prinsipp som gjelder ellers også. Vi ser utye i verden at prestisje har lett for å være viktigere enn pragmatisk virkelighet og det er altfor mange store problemer som er blitt til fordi noen er redde for å miste ansiktet. Kinas herrer er jo et godt eksempel. Barna der er blitt forgiftet av en morsmelktilsetting som gir dem nyresteiner. Noen er døde. Denne fryktelige hendelsen var kjent av myndighetene før OL men de ville ikke ha dårlig PR om landet før spillene var vel overstått. Det er en merkelig tankegang. Jeg går ut fra at de fleste tenkende mennesker ville fått større respekt for Kinas ledere hadde de tatt affæren med en gang og eventuelt spart familier med spebarn store lidelser. Det er en dårlig sammenligning med våre lokale personlige forhold i et oslokor, men tanken går igjen. Jeg har også måtte lære at det går an å akseptere nederlag fordi det gjør seierene til enda gledeligere opplevelser når de endelig kommer. Verdt å huske på.