Lettere i hodet...

Jeg ser lyset mellom trærne og vet at vi er snart ferdig med skolesemestret, skogen ligger bak meg og det er bare noen få busker som må forseres før jeg er ute i sollyset. Ikke for det, jeg har ikke sett annet enn sola siden ei uke før Hellas. Fire uker altså. Det som er igjen er karaktersetting og avslutninger. Jeg gidder ikke være kontroversiell nå, prestisjen og profesjonaliteten henger ikke sammen lenger og jeg begynner å føle alderen som tynger litt pent på mine brede skuldre!!
Men det er synd å ikke kunne fortsette med den fine gjengen som heter 1STE. De er en gruppe ungdom som har utviklet seg veldig bra i løpet av året og jeg har hatt altfor lite tid til å være sammen med dem. Timene har blitt borte, det er for mye som må inn i for trange rammer...joda, den gamle historien.
Sitter på skolen, pusler med litt av hvert og har Terry Wogan på øret. OK, jeg har en enkel sans for humor, men det er godt å høre på tullingen og ler litt. Det er slike ting jeg kunne ønske vi fikk mer tid til. Jeg maser om referanser i klassen, bakgrunnskunnskap som gir oss forståelse for hva vi leser og prater om. Nå fikk han inn en melding fra Mike O'Lesterol som resulterte i Margaret Thatcher karakterisert som "Mad as a box of biscuits". Denne nye irske metaforen dekker bildet perfekt, ville ungene klart å få med seg dette? Ingenting overrasker meg nå, og det er absolutt mulig! Gårsdagens forsøk på å dra dem inn i banaljournalistikken virket forholdsvis bra, plutselig var timen over og ingen la merke til det før fem minutter over tiden. Sånt er artig for en lærer. The Sun og Big Brother må rangere blant de mest innholdsløse sakene vi blir presentert med, på linje med Hillary/Obama, Eurovision Song Contest eller EM i fotball der hverken England (eller noen andre hjemmeland) eller Norge er med denne gangen. Skal vi ikke heller se på gresset vokser ute i hagen for å få litt spenning i hverdagen? Ungene i klassen min gleder seg til ferien og de fortjener tid til seg selv, til godt vær, til kjærligheten som virker å oppta dem mer og mer, og til å kunne glemme skolen en stund. De er nok der neste år også, da som stammen i nye grupperinger jeg kommer til å treffe i annen klassene jeg får under nesen min til høsten.
Kevin er bedre. Merkelig den hunden. Han ser ut til å ha resignert, å ha bestilt kula og nei, jeg vil ikke gå tur, vil ikke løpe, la meg sove, og plutselig finner han ut at livet er verdt å leve igjen. Halen...hele hunden er helt propell og han virker som om han ikke er 12+ år men så vidt ferdig med hvalpdom. For å si det sånn. Mer etterpå. 2AUA (au) kaller.