Soap box...hva er en blog egnet til?

Det har slått meg i løpet av helgen hvor tydelig katolske biskoper i Storbritannia har vært i forhold til regjeringens forslag om gen/fosterlov som kommer opp i Underhuset snart. Kirken har virkelig markert seg og gjort en klar figur. Dette er i sterk motsetning til den anglikanske kirke som jeg ikke ser har sagt noe meningsfylt i det hele tatt. Her ligger mye av problemet for den anglikanske kirken. Tomme fraser og stadig forsøk på det de kaller forsoning i alle mulige retninger, om det er muslimer i England, homofil eller lesbiske prester eller til og med fundamentale trosspørsmål som jomfrufødselen gjør at kirken har mistet autoritet, mangler profil og virker overflødig. Hvorfor gidder vi ha en slik kirke? Selv om jeg er antikatolikk, både av historiske og politiske grunner, de har tross alt klart å skape mye ugagn i verden, krever dagens katolikker respekt fordi de tør stå opp og si fra om noe de har prinsipielle meninger om.
Jeg har hørt på Mendelssohns Elias igjen i ettermiddag, eller Elijah som verket heter i landet der det ble skrevet og uroppført. For et verk! Det har grepet meg på en sjelden måte, musikk og libretto passer jo så godt og komponisten har fanget stemningen rundt profeten som står alene med sin tro mot de som tror på falske guder eller som ikke tror. Det står som et symbol for temaet i dagens blog, ser det ut som. Hva skal vi tro på når våre ledere ikke tror eller våger å stå fram med sin tro? Den vestlige kristendomsbaserte kulturen er truet av Islam, det kan det ikke være tvil om, og vi har ingenting å stå imot med. At det er nødvendig å stå oppreist er både trist og faktisk av historisk betydning. Historien viser oss at et kulturelt vakuum blir fylt av noe annet, i vårt tilfelle Islam. Selve religionene betyr mindre for meg. Det er alt som hører til av kultur og kunnskap som vi ser våre ungdommer ikke er i besittelse av og som er grunnlaget i vårt samfunn som vi ser ut til å tape etter hvert. Et middelaldersk kvinnesyn, et lovverk basert på presteskapets rettferdighetssans og en stammelignende tankegang er ting vi trodde vi var ferdige med her i Vesten. Det kan hende at hvis/når vi våkner fra denne kulturelle dvalen, er verden blitt endret uten at vi er rustet eller i stand til å gjøre noe med det. Hvem bryr seg da om flott musikk med et meningsfylt innhold som får tårene til å tvinge seg fram? Høø? Åffor det da? Folk er ikke dumme men folket er blitt ledet av falske profeter og av ledere uten lederegenskaper som ikke tror på noe annet enn at de skal ha det bra og vi skal være snille med hverandre.
For nesten førti år siden sto jeg på Speakers' Corner hver søndag og hørte på størrelser som Robert Ingersoll Ogilvy og Donald Soper, en metodist lord. To store talere som lærte meg hvordan argumenter kunne legges fram. Jeg var ikke bestandig enig med dem. Hvordan kunne det være mulig? Men å høre to slike talere, å kunne diskutere, stille spørsmål og i det hele tatt få en følelse av at jeg telte for noen var en flott opplevelse for en tenåringsgutt. Og å få lov til å innta talestolen, i Ogilvie's tilfelle et par melkekasser, var stort. Lord Soper sto på en høy skafott lignende stillas med prestekjolen og hvit krav. Han brukte ikke sterkere uttrykk enn at han diskuterte med et intellekt som var skarp som en kniv. Jeg er priviligert som har opplevd disse menneskene. De hadde tro på hva de holdt på med. Folk kunne både se opp til dem bostavelig talt, og se opp til dem i kraft av de flotte evnene de demonstrerte. Nok soap box.
E skriver på oppgaven sin, regner jeg med. Stillheten er øredøvende.